UTVEKSLINGSSERIE: Omsorg i praksis

0

I utvekslingsserien snakker SmiS med studenter som har vært på utveksling i forskjellige land og deres opplevelser derfra. Serien skrives av Anette Larsen.

1

Å være sykepleier handler ikke bare om å assistere legen under en operasjon. Det fikk Lina Skjerve erfare da hun valgte å ha praksis på Madagaskar.

Tekst: Anette Larsen. Foto: Privat

Skjerve er i gang med sitt siste semester på sykepleie ved Universitetet i Stavanger. Hun tok praksisperioden sin i Madagaskar.

– Jeg hadde behov for å se en annen side av helsesektoren. I Norge har vi tilgang på alt av hjelpemidler og utstyr. Derfor valgte jeg å dra på utveksling til et land hvor slike midler ikke er så lett tilgjengelig, sier hun.

I høst fikk hun erfare hvordan det var å være sykepleier i et mindre velstående land.

– Spania eller Sverige ville det blitt så likt Norge. Da ville jeg ikke fått se den forskjellen som jeg fikk se på Madagaskar.

Koste med nyfødte i praksis
Fra september til desember arbeidet hun på et luthersk sykehus, med bare praksis og ingen formell undervisning.

– Jeg var hovedsakelig på fødeavdelingen og nyfødtintensiven. Dagen bestod i å kose med de nyfødte og å være med på fødsler. Jeg var der for å få praktisk læring, i tillegg til å se hvordan sykepleieryrket fungerte i et annet land, forteller sykepleiestudenten.

Skjerve opplevde blant annet at utøvelse av omsorg ble veldig lite brukt på sykehuset. Hun ble overrasket over måten pasienter ble behandlet på.

– Hvis det lå en pasient på operasjonsbordet var det ingen som tok seg av mennesket bak pasienten. Det var operasjonen som var i fokus. I Norge er det gjerne en sykepleier som har ansvaret for å passe på at pasienten har det bra. Det var det ikke der. Derfor prøvde jeg å vise omsorg så mye som mulig, sier Skjerve.

150 til 80 i puls
Det var ikke alltid like lett. På sykehuset ble det snakket fransk og gassisk, to språk hun ikke kunne fra før.

– Jeg lærte å si «Hei, jeg heter Lina og jeg er sykepleierstudent» til pasienten, men ikke mer enn det. De kunne heller ikke engelsk. Jeg fikk virkelig oppleve hvor mye nonverbal kommunikasjon kan bety, sier hun.

3

Hun forteller om en episode hvor ei ung kvinne skulle opereres. Kvinnen ble lagt på et operasjonsbord med armene spent fast. I 20 minutter lå hun slik. Ingen av de gassiske sykepleierne snakket med henne. Det var kaldt, kvinnen hadde vondt, og hun var redd.

– Pulsen hennes var på 150. Normalt skal du ha rundt 60 i puls. Jeg tenkte hun ikke kunne ligge slik, så jeg gikk bort til henne og holdt henne i hånden, forteller sykepleierstudenten.

Etter ett minutt var pulsen på 80.

– Jeg trengte ikke si noe. Bare det at noen holdt på henne gjorde at pulsen sank 70 slag. Å oppleve at det var så lite som skulle til for å roe ned pasienten var en tankevekker for meg, sier hun.

Komle og kjøttkaker
Til tross for at tilstanden på sykehuset var veldig annerledes enn hva Skjerve var vant med, var livet utenfor ikke fullt så ulik.

– Jeg delte en leilighet med andre studenter, vi bodde i et fint murhus med norsk standard. Vi hadde rent vann og det var veldig fint. Vi hadde til og med en gassisk hushjelp som lagde mat til oss, alt fra komle og kjøttkaker til tradisjonell gassisk mat. På fritiden spilte vi volleyball, solte oss, eller dro på utflukter. Det var veldig luksus, sier Skjerve.

På kveldstid ble de frarådet å gå ut.

– Madagaskar er et land med mye fattigdom, så vi ble frarådet å bevege oss ut fra området vi bodde på, forteller hun.

Store forskjeller
Hvor mye fattigdomsforskjeller kunne ha å si for en person, fikk Skjerve oppleve på sykehuset.

– En gang kom det inn en pasient som var fattig. Han ble liggende på akuttmottaket i ti minutter uten at noe skjedde, sier hun.

Kort tid etter kom det inn en annen pasient som var tydelig rik. Pasienten ble lagt på en seng og vedkommende fikk behandling med en gang.

– Den fattige pasienten lå der uten at legen så på han engang. Etter 20 minutter døde han fordi han ikke fikk hjelp. Vi tror det var fordi han var fattig. Det var veldig sterkt, særlig når vi ikke hadde mulighet til å gjøre noe med det, sier sykepleierstudenten.

Takknemlig
Til tross for de sterke inntrykkene, oppfordrer Skjerve alle til å reise ut. Hun tror folk har godt av å komme seg litt vekk. Selv har hun lært å bli mer takknemlig for det hun har.

– Hvis jeg ga bort ei halv flaske med vann ble folk sjeleglade for å få den. I Norge skriker du hvis du får servert en halvspist hamburger. Der nede satt de virkelig pris på livet, sier hun.

Madagaskar kalles for «Solskinnsøya». Skjerve tror navnet ikke bare kommer fra det fine været.

– Uansett hvor vondt folk hadde det, var det likevel latter i gatene. Det gjorde inntrykk å se hvor takknemlige de var. Jeg tror folk har godt av å oppleve forskjellene ved å reise ut, sier Skjerve.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.