Skuespillerne briljerer i lite elskverdig film

0

Emmanuelle Bercot og Vincent Casse i Min elskede

treFilm: Min Elskede
Regi: Maïwenn
Skuespillere: Emmanuelle Bercot, Vincent Cassel, Louis Garrel og Isild Le Besco
Sjanger: Romantisk drama
Manus: Etienne Comar og Maïwenn
Varighet: 2 t. 04 min


Anmeldt av Andres Haugen Vikhagen                          

«Min Elskede» forteller historien om Tony (Bercot), som etter et fall på ski i alpene begynner å tenke tilbake på sitt ti år lange og svært turbulente forhold til livsnyteren Georgio (Cassel). Vi får se de gode og dårlige sidene ved kjærligheten, og hvordan de har påvirket Tony i løpet av årene. Filmen drar oss med inn i en verden fylt med kjærlighet, humor, utroskap og rus, og at livet, på et eller annet tidspunkt, alltid tar deg igjen.

Emmanuelle Bercot ble hyllet for sitt skuespill når filmen ble vist under Cannes film-festival, og fikk tildelt prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Når jeg nå har sett filmen kan jeg forstå denne utdelingen svært godt, for Bercot, i samspill med Cassel, briljerer på skjermen. Kjemien mellom de to er fantastisk. Noe som gjør det så synd at manus og historie ikke er på samme nivå.

Historien fortelles gjennom flashbacks når Tony er på et rehabiliteringssenter, og vi følger henne i fortiden og nåtiden. Fortellermåten er veldig lik den vi allerede har sett i «Den engelske pasient» og en fortellermåte som er fantastisk, hvis den blir gjort riktig. Dessverre er ikke dette tilfellet i «Min Elskede». For selv om man blir både interessert og investert i de to hovedkarakterene, den første halvtimen, blir historien for repetitiv. Filmen er med sine to timer og fire minutter rett og slett for lang i forhold til hva som skjer. Etter rundt en halv time skjer det ikke noe nytt. Forholdet mellom Tony og Georgio fortsetter i det samme sporet hele veien, det er turbulent og ikke noe mer.

Det er ingen overraskelser i handlingen, noe som fører til at filmen blir kjedelig i lengden. Man blir servert to timer med de samme kranglene, de samme problemene, de samme løsningene og de samme endimensjonale karakterene. Skuespillerprestasjonene er så å si det eneste som fortsatt holdt meg interessert, og det eneste som gjorde at de to timene ikke føltes lenger enn de allerede gjorde.

Bercot og Cassel skal ha skryt for å klare å ta hele filmen på sine skuldre. For med et lite interessant manus og repetitiv historiefortelling så er deres prestasjoner det eneste som klarer, sånn nogen lunde, å redde en ellers middelmådig film om kjærlighetens opp og nedturer.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.