Kåseri: Ting jeg lærte på galehus

0

I to korte (lange) måneder var jeg innlagt på galehus. På fint kalles det gjerne distriktspsykiatrisk senter. Naturlig nok var dette ikke den mest harmoniske perioden i mitt liv, men alle opplevelser er vel gode for noe. Det har siden gått opp for meg at vi er i mindretall, vi institusjonaliserte, og jeg ser derfor på det som min oppgave å bringe videre til massene nøyaktig hva jeg lærte på galehus.

Først og fremst, ikke kall det «galehus». Det er det bare oss sinnssyke som har lov til. Bruk kjedelige ord som institusjon, eller omsorgsbolig eller noe annet politisk korrekt. Kanskje er det lurest å holde kjeft eller prate om været.

Min taktikk gikk ut på å holde kjeft. Det kom helt naturlig ettersom jeg var livredd fra det øyeblikket jeg ble innlagt. Bare minutter inn i innleggelsen spurte en middelaldrende dame meg om ulven på genseren min var kjæledyret mitt. For meg betydde dette at hun var alvorlig forstyrret. Hvem har bilde av kjæledyret sitt på genseren?!

Det skulle siden vise seg at damen eide tre svære hunder av typen husky. Sannsynligvis prøvde hun bare å være inkluderende ovenfor en ny pasient som viste klare tegn til paranoia.

Lærdom nummer to: alt du gjør på galehus får deg til å virke splitter pine gal. Tidligere karaktertrekk er blitt omgjort til symptomer. Spør du en medpasient om hun har hund, er du plutselig den gale hundedamen. Tørker du opp smulene etter at du har spist, har du helt klart tvangstanker og OCD. Hvis du aktivt unngår samkvem av typen morgenquiz, er dette selvfølgelig fordi du sitter i dusjen inne på rommet og skyter årene fulle av heroin. Jeg som ikke liker quiz når jeg er frisk engang.

Du kommer til å føle et sterkt behov for å bevise at du er frisk i hodet. Motstå denne fristelsen for alt det er verdt. Dine forsøk på å bortforklare tilfellene av kompulsiv trening og rare tvangstanker angående mat vil neppe overbevise sommervikaren om at du er frisk. Snarere tvert imot. Det øyeblikket han gir deg det lille plastikkglasset med kveldsmedisiner vil det uansett være bortkastet. Han har sett pillene. Prøv heller ikke å overbevise de rundt deg om at paranoiaen din er fullstendig rasjonell. Det hele er en konspirasjon uansett.

«Et annet viktig poeng er at nettopp disse ansatte har ubegrenset tilgang til noen av dine aller mørkeste hemmeligheter. Det at noen har lest pasientfilen din bør umiddelbart sette en stopper for ønsket om sosialt samkvem»

Instinktivt vil man indentifisere seg selv mer med de ansatte enn med de innlagte. Her er nøkkelen å minne seg selv på at man befinner seg nederst på rangstigen i det kastesystemet vi kaller for norsk psykisk helsevern. Et annet viktig poeng er at nettopp disse ansatte har ubegrenset tilgang til noen av dine aller mørkeste hemmeligheter. Det at noen har lest pasientfilen din bør umiddelbart sette en stopper for ønsket om sosialt samkvem. Skal du liksom være venn med noen som kan medisinskapet ditt på rams? Nei. Gjør deg selv en tjeneste og vær så anonym som mulig. Da sparer du deg selv for fremtidige kleine øyeblikk i din lokale dagligvarehandel. Få ting er verre enn å gjemme seg fra en gammel psykiatrisykepleier blant utgåtte varer.

En annen tommelfingerregel: aldri spør om andres diagnoser. Helst bør du ikke nevne din egen heller. Det beste er alltid å ta del i den kollektive fornektelsen man er vitne til. Bare lat som du er frisk, og som om alle andre også er friske. Hvis noen spør hva du jobber med, og du har vært institusjonalisert de siste ti årene, så kan du jo bare svare at du jobber med deg selv! Kanskje misforstår de og tror at du har hjemmekontor.

Dette diskresjonsidealet er selvfølgelig ikke uten ulemper. Jeg, som den tenåringsjenta jeg var, hadde selvfølgelig fått diagnosen anorexia nervosa som resultat av en langvarig kjemisk ubalanse i hjernen. Med andre ord: skikkelig gøy. Mens de aller fleste av mine medpasienter klarte å resonnere seg frem til hva mitt problem var, ut fra min karbohydratfobi, så var det ikke alle som var like oppmerksomme. To uker inn i oppholdet kom nemlig en av mine medpasienter opp til meg og ba meg med på date. Han lurte mer spesifikt på om jeg ville ta toget til Egersund for å spise på kinesisk buffet. Ved flere anledninger hadde jeg sett fyren bruke opp et helt glass bringebærsyltetøy på en eneste brødskive. Dette var han ikke alene om på avdelingen. Det var en hel gjeng som gikk på appetittvekkende medikamenter. For å gjøre en lang historie kort, unngikk jeg fellesarealet de neste tre dagene i redsel for å måtte spise nudler.

Det føltes noen ganger ut som et spisegilde, det å bo på galehus. Kanskje fordi jeg ikke hadde spist på et halvt år, eller kanskje fordi det var det eneste vi hadde å gjøre. Alt man gjør på et galehus er å «jobbe med seg selv». Det er noe dritt når du hater kollegaen. Plutselig er ikke måltider mat lenger – det er en fritidsaktivitet.

En annen pasientfavoritt er røyking. Det krever lite anstrengelse og gir deg en følelse av å være sosial, til tross for at du er litt småredd alle du bor sammen med. Joda, røyking hadde høy oppslutning da jeg bodde på galehus. Det var på en av disse få solfylte dagene at vi alle satt ute og røykte. Noen nikk og noen smil ble forvekslet, men helst satt vi der i stillhet. Det var inntil frøken sosial bestemte seg for også å fyre opp. Damen, som var ett par år eldre enn meg, satt seg rett ovenfor meg og begynte å stirre. Observant som hun var, bemerket hun seg at jeg var veldig tynn. Joda, men det skal vi snart ordne, sa jeg diplomatisk. Psykologen min ville vært stolt. Damen studerte meg med rynkede bryn og sa så at det kom selvfølgelig ikke til å bli noe problem. Hun hadde vært her lenge, hun, og sett folk komme inn og ut. Hver gang var det samme greia, sa hun. De kommer inn tynne som ei flis, og detter ut herfra som et realt fleskeberg. Hun lo så alle dobbelthakene ristet og jeg hadde panikkangst resten av kvelden.

Jeg innser nå at jeg kanskje ikke lærte så mye på galehus likevel. Men den viktigste lærdommen sitter likevel støpt her inni den litt psyke hjernen min: ingen opplevelser er så fæle at man ikke kan le av dem. Noen ganger tar det bare litt tid.

ingvild-wathne-johnsen-kaseriKåseriet er en fri og humoristisk spalte der alt kan tas opp. Spalten skrives av Ingvild Wathne Johnsen. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.