Julen uten pappa

14 desember 2004 mistet 11 år gamle Alva Amalie Talsnes Eide faren. Selv om det har blitt lettere med årene kjenner hun fortsatt på savnet, spesielt i juletider.  

Tekst: Astri Sjursen Foto: Hege Steinmoen Ås

De bar posene med julegaver inn i huset. Den årlige førjuls-turen til Danmark hadde vært så koselig frem til tanten fikk en telefonsamtale. Hun hadde oppført seg rart siden. Da hun spurte tanten, fikk hun ingen svar. Heller ikke øyekontakten ble gjengjeldt. Hun hadde hvert fall lagt vekk tanken om at hun selv hadde gjort noe galt. 

Tanten ba Alva leke i stuen. Hun satte seg på en stol og begynte å legge kabal. Plutselig kom moren inn.  Hun skulle jo hente henne i morgen, hvorfor er hun her nå? Tankene raste gjennom hodet hennes. Det måtte ha noe med hvordan tanten hadde oppført seg. Hva er det verste som kan ha skjedd? Mamma er her jo, men hvor er pappa? 

– Er pappa død? 

Det var som om morens ansikt sank helt sammen. Som om luften gikk ut av henne. Hun spurte hvordan hun visste det. Men Alva visste det ikke. Ikke i det hele tatt. Hun trodde ikke at det var det, hun ville bare være helt sikker på at det hvert fall ikke var det.  

Beina ga etter, hun falt mot bakken. Hun mistet all kontroll over følelsene og brast ut i gråt. Resten av dagen er svart.    

Forholdet 

Etter at foreldrene til Alva skilte lag, fortsatte de å være nære venner. De elsket hverandre og samarbeidet tett med å oppdra datteren. Forholdet til faren endret seg ikke, men alenetiden de tilbragte sammen styrket båndet deres.  

Faren var en typisk sørlending – avslappet og tok livet med ro. Han elsket naturen, og spesielt havet. Han hadde deltatt i VM i båtracing og bygget siden båter sammen med Alva. De spilte mye spill sammen, og kunne sitte i ti timer i strekk, uten at noen av dem følte en trang til å gjøre noe annet.  

Begravelsen var rett før julaften. Han ble gravlagt på Sørlandet i familiegraven. Alva synes det både var riktig og fint.

– Jeg tror nok at Sørlandet har blitt ekstra viktig for meg fordi det var så viktig for ham. 

Julen 

Dødsfallet preget hele julen og alle de pårørende. Det ble lettere å fortrenge dødsfallet siden foreldrene ikke bodde sammen. Da føltes det bare ut som om det var ekstra lenge siden sist hun hadde sett han. Men jo nærmere julaften kom, jo vanskeligere ble det å late som om alt var bra.  

 Julaften gikk som den pleide, men én person manglet, og sorgen hang over alle som et tungt slør. 

 – Julaften var en veldig merkelig dag, alt var veldig trist.  

Da noen ville snakke om faren, eller minne han i en tale, distraherte hun seg selv. Aller helst kunne hun ønske at ingen snakket om det som hadde skjedd. Hun ville ikke bli påminnet at han var død. Hun ville bare late som om det ikke hadde skjedd.  

– Følte du at det var din rett å bestemme hvem som fikk uttrykke sin sorg og når?

– Jeg har ikke tenkt på det, men det gir veldig mye mening. Jeg ville nok ha litt definisjonsretten, og når andre sa ting ville jeg bare fornekte alt som hadde skjedd.   

Fortrengselen  

Like etter julen begynte hun for alvor å fortrenge det som hadde skjedd. Dødsfallet fortrengte hun noen måneder, men følelsene rundt det klarte hun å skyve vekk. De triste, tunge tankene, som lå bakerst i hodet klarte hun å fortrenge i 9 år.  

Kroppen merket at ikke alt var bra. Sterke smerter i ryggen og stressknuter er noe hun fortsatt sliter med den dag i dag. Ønsket om å ha kontroll i en ukontrollert verden ble sterk.  

I kontrast til den avslappede faren som tok livet med ro, ble hun en «Flink pike» på skolen. Her hadde hun kontroll.

Av og til tar hun seg i jobbe for hardt med skole og prøver å fortelle seg selv at det er ikke verdens undergang å slappe av litt i blant. Faren hadde lært moren å bli litt mindre «by-jente», å slappe litt mer av, nyte naturen og leve i nuet. Det er noe hun synes er veldig trist med at han er død. Hvem skal lære henne det? 

Kjenner det på kroppen 

Mellom juleforberedelser, eksamener og alt som skjer i helgene, går dagene i surr i desember. Likevel merker hun alltid at kroppen én dag hvert år kjennes tung, nærmest nedstemt, noe mangler, hun føler seg trist og merker et savn. 

– Så sjekker jeg datoen, og ser det er dødsdagen. Det sitter seg i kroppen.  

Hun prøver å prosessere det. Men minnene kommer tilbake. Tanker som «hva om han hadde levd?», «Hvordan ville ting vært da?» flyr gjennom hodet hennes. Behovet for trøst og en å snakke med kommer alltid frem. Dagen etter er som alle andre dager, men det er noe med den ene dagen.  

Savnet 

Hun merker stor forskjell på julen før- og etter faren døde. Hun pleide alltid å være halve julen hos faren, og de snakket alltid sammen hvis de ikke feiret jul i lag. Fortrengselen ble derfor alltid problematisk i høytiden.   

– Det var-, og det er, fortsatt tøft. Det er da jeg tenker på det – at han døde i julen. Det er alltid sårt. 

– Hvordan reagerer folk når du forteller det?

– Mange har nok aldri opplevd å miste noen og vet ikke hva de skal si. Når folk blir ukomfortabel, så babler jeg i vei. Kanskje forteller jeg for mye.  

Hun føler at mange enten endrer tema eller slutter å spørre når de får vite hvordan han døde.  

– Hva ønsker du at de ville sagt? 

– Jeg kunne ønske at folk stilte spørsmål. eller at de sier sånn «Oi, shit, så jævlig drit. Kan jeg spørre litt, eller synes du det er dumt?», også kan vi snakke litt om det, så er vi ferdig med det. 

– Har tiden gjort det lettere å takle sorgen? 

– Ja, absolutt, både tiden og at jeg er blitt eldre. Det var vanskeligere å snakke om før da ble jeg emosjonell, nå klarer jeg å ta mer avstand fra de følelsene.  

 Hun tror ikke hun er helt ferdig med å bearbeide sorgen, men hun ønsker å komme til et sted hvor det som nå er trist og vondt kan bli bra. 

– At man ser tilbake igjen på minnene med glede?

– Jeg ønsker å få et finere forhold til sorgen. Mitt problem var at jeg ikke hadde et forhold til min egen sorg, for jeg latet som om den ikke eksisterte. Hvis jeg kunne forsonet meg med sorgen, og vi hadde samarbeidet, kunne jeg fått et finere forhold til det. Jeg er på vei, men det tar faen meg lang tid!