Storslåtte Dune endelig på kino: – Et brilliant stykke kunst de fleste vil kunne glede seg over

0
Timothée Chalamet og Rebecca Ferguson i «Dune» Foto: Warner Bros.

Å filmatisere romanen «Dune» har i lang tid blitt sett på som en umulig oppgave. Regissøren Denis Villeneuve og et stjernegalleri av skuespillere mener selv at de er oppgaven voksen, men stemmer det?

I 1958 dro journalisten Frank Herbert til Oregon for å skrive en magasin-artikkel om sanddynene som befinner seg der. Det inspirerende synet ga han en ide: Hva om verden var overtatt av ørken?

Sju år senere var ideen en bok, og tolv år etter det igjen skulle boken bli til film. Men grunnet budsjettsprekker og et manus Herbert hevdet ville lede til en 14 timer lang film, ble regissør Alejandro Jodorowskys Dune aldri en realitet. Stafettpinnen gikk videre til David Lynch, og i 1984 ble Lynch sin Dune vist til den forventingsfulle fansen. Men til tross for dyktige skuespillere og — for datiden — imponerende effekter, var kritikernes endelige dom lite smigrende.

Håpet om en film som skulle bli romanen verdig våknet igjen til liv da den kanadiske regissøren Denis Villeneuve («Blade Runner 2049», «Arrival», «Sicario») tok på seg oppdraget. Med et godt renommé for sine kreative og visuelt imponerende filmer, og hyller fulle av priser som disse har gitt ham, har forventningene til Dune vokst seg enorme. Forventninger Villeneuve ser ut til å ha levd opp til.

Menneskets fremtid

Handlingen i «Dune» utspiller seg i menneskehetens fjerne framtid. Den mektige familien Atreides aksepterer beordringen fra imperiets keiser om å forvare krydderproduksjonen på ørkenplaneten «Arrakis». Krydder er den dyreste substansen i universet, og myndigheten over en produksjon av denne kaliber bringer meg seg både fordeler og ulemper.

Paul Atreides (Timothée Chalamet) er den eneste arvingen til den mektige hertugen Leto Atreides (Oscar Isaac) og sønnen til den mystiske Jessica (Rebecca Ferguson), som tilhører en mystisk, kvinnelig orden kjent som «Bene Gesserit». Gjennom sine foreldre tilhører den unge Paul to vidt forskjellige verdener, som både gir ham unike evner og piner han med en omfattende eksistensiell krise.

Konfliktene foregår riktignok ikke bare i det indre. Baronen Vladimir Harkonnen (Stellan Skarsgård) er lederen over huset som har hersket over «Arrakis» i årrekker. Den grådige baronen føler seg snytt over å ha mistet de store inntektene til krydderproduksjonen og har ingen intensjon om å la huset Atreides, eller «Arrakis» sitt lokale folkeslag — fremene — leve lykkelig i alle sine dager.

Skiftende tematikk

Ved siden av de nevnte karakterene er det rikelig med interresante biroller, som blant annet spilles av de meget berømte skuespillerne Zendaya, Jason Momoa og Josh Brolin. Da alle disse karakterene skal følges, blir historien en meget variert en, og den hopper sporadisk mellom vennskap, kjærlighet, krig og fred, samtidig som den berører temaer som kulturelle forskjeller og religion.

Den varierende handlingen er likevel ikke forvirrende, om noe så bidrar det til at øynene forblir fastlåst til skjermen, undrende over hva den neste scenen kan komme til å handle om.

Eksplosjoner og ørkenvandringer

En av fordelene med bøker er at de har «mer plass» enn filmer, og det er ofte vanskelig å forflytte alt det viktige innholdet fra den ene kunstformen til den andre. Denis Villeneuve mestrer denne utfordringen ved å bruke flotte bilder. Dette bruker han som et virkemiddel for å forklare historien og karakterenes utvikling uten overdreven bruk av ord og handling.

Og etter å ha sett Dune, sitter man igjen med inntrykk fra de flotte bildene. Hvert klipp utgjør et storslagent maleri man kunne hengt på veggen, og i samspillet med komposisjonene til Hans Zimmer blir man fra tid til annen sittende og måpe. Være det av en enorm eksplosjon eller en ørkenvandring i solnedgangen.

Samtidig er vakkerheten den eneste fellesnevneren til de storslagne scenene. For på lik linje som handlingen veksler mellom temaer, hopte filmingen i virkeligheten mellom landene Jordan, Ungarn og Norge. Dette danner et variert bilde man ikke går lei av.

En splittet film

Selv med et godt konstruert manus og dyktig bruk av visuelle virkemidler var det ingen måte Villeneuve kunne ha fått plass til hele boken i en film. Derfor slutter Dune brått. Selv med en lengre spilletid enn filmer flest, er man sulten etter mer når rulleteksten plutselig kommer.

På en side frarøver dette seeren den komplette filmopplevelsen, og vil nok forårsake direkte skuffelse hos noen, men på den andre siden vil det bygge entusiasme for veien videre, hvor Villeneuve bekrefter at oppfølgere venter. En kan bare håpe at de vil kunne måle seg med sin forløper, som ikke bare er en underholdende film med godt skuespill og kule effekter, men et brilliant stykke kunst de fleste vil kunne glede seg over.

Terningkast: 5

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.