– Fang meg, ellers mister du meg

0
VENNSKAP: Du vet aldri hva du har før du mister det, og her skal vi heie på Kate og Tullys vennskap. Foto: Netflix.

Et vennskap holder gjennom tykt og tynt, og Netflix’ nye serie prøver å finne opp kruttet på nytt, og gjør en grei jobb til nøds.

En episodisk anmeldelse av Netflix’ nye såpeserie om eks-journalist Kate og hennes populære «Ellen DeGeneres»-venninne Tallulah (som prinsessen!), kjent som «Tully». Serien ble sluppet for amerikanske seere i starten av februar, og har den siste tiden vært på nummer 1 over mest sette på norsk Netflix.

Tre er det magiske tallet, så la oss se på de tre første episodene og se om serien fortjener den beste plassen av topp 10 filmer.

En helt ny verden

Den første episoden, titulert «Hello Yellow Brick Road» setter standarden. Mine opprinnelige tanker er at den i det minste prøver. Mange serier som er siktet mot et YA publikum har lett for å falle i en grop av lignende temaer eller grep gjort av suksessene før dem. Denne episoden legger ikke skjul på det, men showet tar seg ikke seriøst nok til å ignorere det. Serieskaperne vet at de kjemper mot et tonn Netflix-originaler som tar seg selv seriøst, men ikke leverer. Jeg følte meg verdsatt som publikummer: skaperne undervurderer ikke at jeg ser gjennom grepene og hva som skjer. Dette er forfriskende!

Vi møter våre to hovedkarakterer Kate Mularkey (Sarah Chalke) og Tallulah (som prinsessen!) «Tully» Hart (Katherine Heigl) og vi får se livene deres før og nå. En interessant vri på å fortelle bakgrunnshistorien til disse karakterene er å hoppe mellom de forskjellige punktene i livet deres. Vi ser dem som småjenter, tenåringer og til slutt som voksne damer i 40-årene. Men istedenfor å fortelle meg all bakgrunnshistorie på én gang, men leke litt med tidslinjen og forventer dermed at du følger med – ulikt 2020-hiten «The Queen’s Gambit» – på det som skjer.

Men ikke la deg lure. At du skjønner grepene som er gjort, og at skaperne vet det, betyr ikke at det bør være sånn. Det eneste som hindrer hjernen min fra å gå i slumremodus er de små spøkene og noen scener som treffer deg i hjerteroten på grunn av det kjente «show, don’t tell». Men fordi serien ikke har fanget meg enda, hadde jeg stoppet å se på serien etter første episode. I realiteten hadde jeg likevel gitt episode to en sjanse, for noen momenter pirrer nysgjerrigheten min. Så la oss gjøre det!

Nå blir du ildfluen

Ikke rør «spill av neste epiosde»! For da må du faktisk trykke på den, og du kommer ikke til neste episode fort nok. «Oh! Sweet Something» blir episoden du trekkes inn. Jeg følte meg lurt med tanke på hvor episoden starter og hvor den forrige sluttet. Men det er også dette såpeseriene gjør: får deg til å følge med ved å ende episodene på en topp … og jeg innrømmer det fint. Du har fanget meg, Netflix; nå må du bare ikke miste meg.

En kan ikke si så mye annet om episoden enn at den spinner videre på elementene fra første episode med sine små grep og bygger karakterene. Serien bygger opp livene til Kate og Tully, og vi er med for hele deres vennskap. De går gjennom krangler og sliter med sitt. Det bringer likevel en viss realitet over det hele. Det som kommer i veien er likevel noen av reaksjonene og dramaet. Ting spilles ut eller slippes opp litt for lett. Jeg forventet en stor krangel mellom jentene på slutten av episoden, men den fader ut til ingenting igjen. Så kommer hooken for neste episode, og jeg sitter nå med en følelse av tomhet. Spill av neste episode, Netflix!

Og der slukket lyset

Nå sier jeg løp. Etter noen minutter av «Dancing Queens» skjønte jeg det. Magien var brukt opp, og serien går i glemmeboken. Jeg hadde håp om at ting skulle gå bedre. Det gjorde ikke det. Problemet nå er at jeg vet hvordan hele serien ender. Hvorfor? Fordi jeg vet hvordan livet går for Kate og Tully. Jeg vet at ingenting de gjør i ungdommen har noe å si, for de er fremdeles venner som voksne. På slutten av episode tre hadde jeg følelsen av «orker jeg dette igjen?» Det korte svaret er nei.

Jeg liker veldig godt konseptet, og tematikken «Firefly Lane» tar opp. Den tar seg ikke altfor seriøst, men seriøst nok til å tenke ut et nøye plott og bygge opp solide karakterer. Vi får se gjennom livet til Kate og Tully, og de er interessante personer. Karakterene rundt dem er interessante, og jeg lurer litt på hvor de går hen. Men ti episoder? Det blir for mye tid hvor ting bare skjer. Hvor mye jeg følger med på serien går i bølgedaler, akkurat like mye som spenningen. En god serie trenger naturligvis pauser i handlingen, men her er pausene et langdryg som dreper interessen i tredje episode.

Med syv episoder igjen og et førsteinntrykk av de første tre timene av en åtte timer serie var jeg ildfluen som først fløy mot det lokkende lyset, men plutselig fikk bedre tanker og fløy bort.

Terningkast: 3

LES OGSÅ: – Jeg er rystet til margen

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.