– Jeg er rystet til margen

0
TO VERDENER: Mens skotten råtner i et fengsel, tvinges englenderen til å ta valget å drepe sin søster. Foto: Stig Håvard Dirdal/Rogaland Teater.

Det er en evighet siden jeg var på Rogaland Teater sist; da jeg derfor først skulle se en ny
forestilling, er jeg så glad det ble denne! Tudor-tidens England er blitt foreviget i
Shakespeares dramaer. Ettersom «Maria Stuart» ble skrevet flere hundre år etter hennes
død, av en tysker, sier det litt om avtrykket hun satte på europeisk historie.

Du kan formelig ta på disse historiske kvinnene. Du kjenner på dramaet, forræderiet. Dette
var mennesker, og teateret bringer dem til live. Til forskjell fra filmen «Mary, Queen of
Scots» – som i stor grad behandler samme tematikk som forestillingen – virker personene til å ha stått opp fra graven, klar til å fortelle sine historier. Du opplever kaoset. Du føler
hodene deres er i virvar og at virkelighetens vegger raser sammen.

Forsvinn i Marias vanvidd

Tradisjon tro blir vi introdusert til alle de sentrale karakterene i akt én, og plottet
igangsettes. Samtidig er nesten hele første akt dedikert til Maria Stuart (Helga Guren). Hun
omtaler Elizabeth som sin søster (i realiteten er hun hennes kusine fordi hennes mor var
søsteren til Henrik den åttende, Elizabeths far, men hvem ser på detaljene?) og holder
henne også til de standardene. Allerede fra første stund Guren entrer scenen ser vi en
svartkledd kvinne med rotete hår, og en underlig kreasjon rundt nakken. Uten krone og utenhoff står hun alene. Hun er blitt utnyttet, og fortsetter å bli det selv bak murene.

Guren viser en Maria som fornekter engelskmennene hennes rett til frihet, og står på at hun er uskyldig. Hun er blitt holdt fanget av Elizabeth i nærmere 20 år, og mistet sin ungdom til et engelsk rettsvesen som skaper lover til å felle henne. Maria lar seg ikke kue. Hun er dronning! Hun ankom England som flyktning, en menneskerett hun har, og kom på knærne for å be om hjelp! Hun og kusinen deler samme blod, men likevel er den ene holdt fanget og den andre fri. Ikke engang hennes egen kusine vil hjelpe henne! Hun som røvet den tronen som rettmessig var Marias. Og når brikkene faller på plass, vil hun se Elizabeth lide som henne. Se henne stå alene.

Elizabeth er steinen i glasshuset

Da hennes søster Maria – ikke å forveksles med kusinen Maria – dør barnløs, overtar
Elizabeth Tudor (Nina Ellen Ødegård) et England i opprør. Katolisismen holdes under en hæl, mens protestantismen er i anmarsj. Hennes største trussel er kusinen. Dag ut og dag inn er det bare Maria. Maria, Maria, Maria! Elizabeth ønsker å bare få det overstått. Hun finner sine øyeblikk i sitt stille sinn, hvor de andre på scenen bryter ut i salmer. I disse øyeblikkene ser vi Ødegårds dronning på det såreste og mest nakne. Den store Gloriana er avrevet all sin prakt, og vi ser en kvinne med en ansvarsfølelse som hardner hjertet hennes minutt for minutt. Var det opp til henne, skulle Maria fortsatt å leve. Men skjebnen ville annerledes …

Simpelthen bare med å eksistere er Elizabeth den ene parten i et drama som river hennes
land i to. Hennes allierte er fiender, og maskene faller bare for å ta på en ny – men avslører
aldri det sanne ansikt bak. Men hun må ta et valg, og Ødegård framviser en Elizabeth som får deg til å frykte henne. Dette gir en sterk kontrast til Gurens dronning, som du ønsker så
desperat å gi en hjelpende hånd.

Ingenting slår Tudor-drama

Jeg elsket stykket, så hvorfor gi det en falsk femmer når jeg mener alt var flott? Jeg skal ikke finne feil bare for å senke karakteren. Naturligvis hadde det sine tekniske feil – stakkars Ødegård mistet mikrofonen gjennom kjolen på vei opp en trapp, og måtte i all hast feste den til en stropp rundt låret under kjolen mens hele salen så på, PÅ PREMIEREN – men hvem bryr seg?

«Maria Stuart» overgår alt. Jeg tror folk som ikke har hørt om Maria, eller bare husker
Elizabeth fra grunnskolen, fortjener å bli kjent med dem begge igjen! Ødegård gjør en
utmerket jobb som den engelske dronningen, og Guren leverer sterkt i sin tolkning av
tittelkarakteren. Du ser henne gå fra sans og samling, og det er skjellsettende. Er det én
forestilling jeg skal se igjen i 2021 er det «Maria Stuart». Og den bør du også se.

Terningkast: 6

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.