Familiebedriften på campus

0

Siden 1972 har Line Huset servert frokost, lunsj og middag til studentene på Ullandhaug. Hvordan påvirker ryktene om nedleggelse kantina i Hagbard Line-huset?

Denne artikkelen sto på trykk i papirmagasinet. Enkelte opplysninger kan være utdatert.

Det er fredag ettermiddag. Ute har en ny regnbyge gjort bakken glinsende, og flere av studentene har rømt inn i kantinen i Hagbard Line-huset. Her sitter de to og to, tre og tre. Alle med en middagsrett hver. I dag er det nachos. Selv om praten mellom damene bak disken og studentene går løst, går køen fort. Ut fra kjøkkenet kommer ei dame til. 

Hei! Vil du ha en kaffe? Bare å ta!, sier hun og viser vei til det indre hjørnet i kantinen. 

Damen i den ikoniske lilla uniformen er Line Fatland Frøystad. Hun er daglig leder i Line Huset. Det har hun vært i snart ti år. 

Min far drev det til 2010, da han døde. Da han lå på sykehuset tok ledelsen kontakt med meg og lurte på om jeg ville ta over kontrakten hans. Jeg jobbet jo her da, men jeg var ikke så inni det. Akkurat den tiden var jeg faktisk i permisjon, men jeg bestemte meg for å si ja. Dagen etter, 2.mai, døde faren min. Jeg måtte åpne Line Huset 3. mai. 

Det var betingelsen hun fikk. Det var midt i eksamensperioden, og det var ventet mye folk. Line Huset kunne ikke holde stengt. Studentene måtte ha mat. Slik har det vært siden. I eksamensperiodene er det fullt sus i kantinen, og ifølge Frøystad er det en trygg tilkomst av folk hele tiden. De vet omtrent når høydene er og når det er mange studenter i bygget. Fredag er en av de travle dagene, og også en av dagene det brukes kjøttdeig. Mye kjøttdeig. 

Norsk husmannskost, det selger bra og det har vi alltid noe av. Samtidig liker vi å prøve nye retter, for det liker studentene. Vi passer på å alltid ha fisk, kylling, kjøtt og vegetar, så det ikke blir bare kjøttdeig. Bortsett fra fredager, da blir det mye kosemat med kjøttdeig og nachos, forteller Line og smiler bredt. 

Mer enn en kantine

Bak oss har en av studentene spist opp, og gjør sitt for å rydde opp etter seg. Med brettet på vei inn i tralla går det galt, og tallerken, bestikk og matrester går på gulvet. Det blir stille i rommet. 

Nå må du roe deg!, sier Line med et vennlig smil om munnen. Du er ikke den første som mister brettet, forsikrer hun. 

Hun er glad i studentene som besøker kantinen hennes. Det er alle typer studenter som spiser her. Det er ingen klasser eller kategorier av studenter. 

Ihvertfall ikke enda, sier hun lattermildt mens hun ser seg rundt. Hun trives på arbeidsplassen sin, og forteller gjerne om historien som sitter i veggene. Hun mener det er mer enn en kantine. 

Noen av studentene forteller at det var foreldrene deres som sa at de måtte spise her, for det gjorde de da de selv studerte. Når de slutter herfra, så kommer de tilbake og mamma kjenner dem igjen. Vi har ryktet vårt, og det er vi stolt av.

Moren hennes står i dag i kassen, og slår av noen ord med studentene som venter på å få maten sin. Det går i alle slags tema. Hun interesserer seg for alle, og spør hvordan det går med studiene.

En grunn til at jeg tok over kantinen var at mamma var så ødelagt etter at hun mistet pappa. Etter ett år var hun tilbake i jobb, og er her enda. Her jobber jeg, her jobber mamma, her jobber søstera mi, og her jobber søskenbarnet mitt. Vi har beholdt familiebedriften, i ånden av pappa, forteller Line, og lar hånden stryke under øyenene. 

Hun kan huske det var en tøff oppstart da hun tok over kantinen. Line har vokst opp med å være med pappa på jobb, og det var rart å skulle være der uten han. 

Vi hadde minneprotokoll etter han døde, og det ble min måte å bearbeide det på. Han var jo alltid her, og jobbet mye. Det gjorde godt for meg å kunne være her, men jeg kunne jo ingenting om å drive en kantine. Jeg husker jeg jobbet sinnsykt mye den perioden der. Det er nesten så jeg ikke husker den tiden, for det ble så mye. 

Ingen skal gå sultne

For Line og Line Huset har de et mål om å holde prisene vennlige for studentene, selv om rettene er laget fra bunnen av. Line forteller at de ikke har blitt rike på bedriften, men at de klarer seg. Det til tross for at catering-bestillingene ikke kommer like ofte som før.

Det spedde på med møteromsmat, men de bestillingene kommer ikke lenger, sier hun litt betenkt, men går fort videre. Hun vil heller snakke om arbeidshverdagen på Line Huset. Det er nemlig ingen vanlige dager der, mener hun. 

Vi kommer her om morgenen, og det er alltid en god klang på kjøkkenet. Det er travelt fra første stund for å få det klart til vi åpner klokken ni. Så kommer skift nummer to og middagen kan begynnes på. Sånn går dagene, det er vanskelig å forklare uten å vise, men det er mye latter og mye prat. Både mellom hverandre, og med studentene som kommer. Man blir jo kjent med folk når du jobber på en sånn plass. 

Hun synes det er veldig trivelig å ha med så mange studenter. Hun opplever aldri sure miner, selv når det er lange køer.

Du vet aldri når det kommer en hel forelesning ramlende inn her, så det er veldig spennende å beregne hvor mye mat vi trenger. Vi pleier å treffe, men vi har alltid en backup-plan. Du skal slippe å gå sulten herfra. Jeg kan ikke huske å ha fått en eneste sur kommentar. 

Spent på fremtiden

Line Huset har holdt det gående på campus i 48 år, og Line har holdt motivasjonen oppe i sine 10 år som leder. Men i desember i fjor skulle et møte med UiS skape usikkerhet for Line og hennes ansatte. 

Siste dag før juleferien fikk jeg vite at det var for mange kantiner på campus og at én måtte bort. Det falt meg ikke inn at det var Line Huset som skulle bort. Jeg begynte å gråte på møtet, forteller hun. 

Direktør for organisasjon og infrastruktur ved UiS, Ole Ringdal, forteller her hvordan han erfarte møtet. 

Line oppfattet møtet som en varsel om nedleggelse av Line Huset. I campusutviklingsplanen, som foreløpig ikke er offentliggjort, skal det være foreslått å redusere antall større spisesteder. Istedenfor skal det etableres kafeer og kaffebarer. Campusutviklingsplanen skal behandles i universitetsstyret i juni, og skal først på høring blant organisasjonene på campus. 

For Line sitter inntrykket hennes igjen, og hun bekymrer seg for fremtiden. Selv om forslaget i planen skulle føre til nedleggelse av Line Huset vil de bli værende minst ut året. Så lenge er ettårs-kontrakten deres gjeldende. For den lillakledde lederen er det for usikkert til å slå seg til ro med. 

Vi har bare denne jobben. Jeg har så vidt begynt å tenke på det, men jeg tør ikke gjøre så mye før vi vet hva som skjer. Mamma er blitt så gammel at hun ikke får sjans i en ny arbeidsplass, og det er veldig trist for hun er ikke ferdig. 

I desember ble en underskriftskampanje startet av studenter på universitetet, basert på det Line hadde fortalt. Kampanjen har fått nesten 1400 underskrifter så langt, og mange har valgt å legge igjen en kommentar. 

Det så utrolig mange flotte studenter her, og det er noe av det verste å kanskje skulle miste. Da vi så oppropet og hva som ble skrevet så sto vi på kjøkkenet og hylgråt, det var så fint. I desember tenkte vi at nå er det slutt, men nå kjenner vi litt håp, avslutter Line før hun løper tilbake til kjøkkenet.  

Les Ole Ringdal og UiS sitt svar, samt mer om campusutviklingsplanen her.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.