Hjemmesnekret film om butikkfolk

0

Hvis du tror du står foran en utfordring, tenk deg at du skal anbefale en film i svart-hvitt, fra 90-tallet, laget med et budsjett på 30000 dollar, og som handler om folk som jobber bak kassa i butikk. Det er nemlig det jeg skal gjøre nå, og det var det Kevin Smith gjorde da han lagde «Clerks» for 25 år siden.

Men hvordan skal en film om folk i butikk være interessant å se på? Er det åpenbare spørsmålet. Det korte svaret er at den ikke bare handler om butikkfolk, men om ungdomsproblemer generelt.

Det lange svaret er at den handler om det å stå fast i livet, hva man skal verdsette i en kjæreste, eller i en venn. De diskusjonene man har i 20-årene om de dype spørsmålene i livet, som for eksempel «Teller oralsex mot det totale antallet sexpartnere?». Altså skikkelig filosofiske spørsmål.

Dante Hicks starter dagen på en måte som er dypt gjenkjennelig og vekker umiddelbart sympati fra de fleste som har hatt en jobb med skift-ordning. Han blir ringt opp på fridagen sin og spurt om å jobbe siden noen andre er syke. Dette er den første i en rekke av nedturer for Dante denne svært uheldige dagen. Gjennom mesteparten av filmen befinner vi oss på jobben til Dante der han som oftest snakker med kompisen som jobber i nabobutikken. De snakker ofte om sin forakt for kundene de betjener, og deler krigshistorier om de verste kundene sine.

I en samtale om hvilken Star wars film som er best hevder Dante at «Empire Strikes Back» er den beste filmen siden det bare er en rekke med nedturer, inkludert slutten. Han mener det er slik livet er. Noe som skal vise seg å stemme for Dante. Jeg vil ikke ødelegge historien, men det går ikke så bra med Dante til slutt.

Jeg føler egentlig ikke dette er en film der å vite historien ødelegger opplevelsen, siden opplevelsen handler om det små tingene man kjenner seg igjen i, og de oppdagelsene man gjør om hva som er viktig i livet. Karakteren Silent Bob, som er tilstede gjennom hele historien, representerer det godt med den eneste replikken han har i filmen. «Det er ikke alle kjærester som besøker deg på jobb med lasagne til lunsj. Det er ekte kjærlighet».

Kevin Smith lagde denne filmen da han var i 20-årene. Og han ville at den skulle handle om det å være i 20-årene. Noe jeg i aller høyeste grad vil si han klarte. Det er nok flere av referansene som kunne gjort seg med litt oppdatering til et nyere publikum, men det er overraskende mye som har tålt tidens tann her. Noe som er utrolig med tanke på hvordan den er laget. Man kan spekulere lenge i hvorfor den er lagd i svart-hvitt. Om det var for å gi filmen et «kunstnerisk preg», men det var i realiteten bare fordi det var billigere.

Filmen oser av å være hjemmesnekret. Flere av skuespillerne er venner av Smith, som er tydelig med noen skuespillerprestasjoner som er helt latterlig dårlige, selv om hovedkarakterene spilles ganske bra. Budsjettet besto av alle sparepengene til Smith, det han tjente på å selge unna tegneserie samlingen sin, og ca. 10 kredittkort. Alt dette ble kokt sammen for å mekke film. Og den står i dag som et testamente for hvor mye riktig man kan få til på første forsøk. Noe som er ekstremt mye lettere i dag med alt det billige kamerautstyret man har tilgang på. 

Hvis jeg enda ikke har overbevist deg om at «Clerks» er verdt å se, så kan vil jeg nok en gang i denne spalten nevne en regissør jeg har nevnt et par ganger før. Quentin Tarantino som er en god venn av Kevin Smith har både offentlig, og ovenfor Smith uttrykket sjalusi for at Smith lagde denne filmen før han selv. Tarantino hadde selv lyst til å lage en film om det å jobbe i butikk, men føler «Clerks» klarte det så bra. Og hvis det ikke er en god nok anbefaling at Quentin Tarantino ikke tror han kunne gjort det bedre, så vet ikke jeg. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.