Et innblikk i studiehverdagen på hjul

0
(Alle foto: Frida Ripland Moberg)

Jeg går gjennom campus på vei nedover fra Kjølv Egeland. Regnet høljer ned, og flere studenter haster avgårde til forelesning, med paraplyer eller hetten trukket over hodet. En student kommer litt lenger bak. Han har ikke paraply, og bøkene i en pose på fanget. Han satt i rullestol.

Det slo meg: – hvordan har denne studenten det? Hvilke utfordringer møter han i sin studiehverdag, og hvordan er UiS tilrettelagt for studenter som han? Jeg ble litt skamfull også. Hvorfor var rullestolen det første jeg la merke til, og ikke personen som satt i den? Det ville jeg gjøre noe med. Derfor møtte jeg Tonje Larsen – en student i rullestol.

På Optimisten kryr det av studenter. Noen kjøper mat før forelesning. Noen sitter i grupper, og snakker entusiastisk med hverandre om alt annet enn studier. Andre sitter alene med en kopp kaffe, og jobber fokusert med skolearbeid. Ei jente kjører oppover mot biblioteket, med et letende blikk. Hun har bare vært her i tre uker, og er ikke så kjent på campus enda. 

Jeg møter henne i gangen. Hun har et pent smil, og skiller seg ut med lillaskjær i håret. 

– Når folk møter meg skulle jeg ønske de treffer meg som den jenta jeg er. At de ikke bare ser rullestolen, og tenker at jeg er rar. 

Musklene som forsvinner
Tonje er 20 år gammel, og kommer fra Stavanger. Hun er ganske liten, men det kan hende hun bare sitter langt nede i stolen. Hun har hodet på skakke, og hånden er plassert litt krøket på den lilla, glitrende joysticken. 

Hun er født med spinal muskelatrofi. Muskelsykdommen kommer av en genfeil, som både moren og faren har. Det gjør at barna deres har 25% sjanse for å få SMA. 

– Sykdommen gjør at jeg blir gradvis svakere i alle muskler i kroppen. Når jeg var liten kunne jeg gjøre mye mer enn jeg kan i dag. 

Hun får hjelp av en assistent med alt fra å spise til å kle på seg. 

– Jeg kan jo gjøre akkurat det jeg vil, jeg trenger jo bare litt mer hjelp enn andre. 

Hvis musklene hennes belastes for mye vil de dø fortere ut, så hun kan ikke trene dem opp. For å holde de i live går Tonje til fysioterapi to ganger i uken. I Norge finnes det kun en medisin for muskelsykdommen, men den gis kun til de under 18 år.

Tonje var bare noen måneder for gammel når medisinen kom. Hun kjenner at det kan være vanskelig å se at de hun kjenner som er året yngre, eller de som kommer fra andre land, får medisinen og blir bedre av det. 

– Akkurat nå prøver jeg å glemme det litt, og heller ta ting som de kommer. Man kan ikke alltid gå rundt å være lei seg, heller. 

Mennesket bak rullestolen
Tonje opplever at nordmenn flest ikke er inkluderende ovenfor dem som sitter i rullestol, kanskje fordi de er redde for å møte noe unormalt eller uvant. Hun nevner den nye serien «Sophie tester Norge», hvor Sophie Elise møter en rullestolbruker og blir sjokkert over hvordan det føles å kjøre rundt, men ikke kunne komme til der man vil. 

– Hun kjenner jo ingen som sitter i rullestol og ser dem sjeldent. Det er jo trapper overalt, og steder som ikke har heis, så vi kommer ikke inn de samme stedene. Så man blir jo litt gjemt bort. Nordmenn er veldig sånn at de tenker mest på seg selv, men ikke så mye på andre. 

Mange tør ikke hilse på Tonje. Kanskje fordi de tror hun er spesiell, eller at det er ting hun ikke kan være med på. Likevel er hun en helt normal jente, som lever et nokså normalt liv. 

– Jeg drar på konserter, er med venner, reiser mye, og liker å finne på ting. Når jeg er sammen med vennene mine drar vi på bowling, kino, går på kafé eller har jentekvelder. 

Tonje var også med en dag i fadderuken. Hun var på reise i Spania, og kom derfor to dager for sent, men har likevel fått nye venner. Hun syns vorset var det beste, de var i en tilrettelagt leilighet som hadde heis, men hun var ikke med ut.

 

De fleste utestedene er trange og er det er mye folk, så hun gjør det ofte sånn. Hun setter pris på at folk tar hensyn til henne når de planlegger kvelden, eller tar initiativ til å finne på noe hun kan være med på. 

Nå kan hun dessuten arrangere fester selv, i den nye leiligheten hun kjøpte i sommer. Temafester er favoritten, både til Halloween og jul. Hun er også mer sporty enn mange andre. Tidligere har hun drevet med innebandy. Nå venter hun på ny innebandy-rullestol, med køllen festet fremme. Da trenger hun bare å styre med joysticken. 

– Innebandy er jo en idrett alle kan være med på! Hvis de hadde hatt et student-idrettslag som var tilrettelagt slik at alle kunne vært med, hadde det vært veldig kult. Kanskje sjakk for eksempel? Det er jo bare et tenke-spill, og da trenger du kun noen til å flytte brikken for deg. Eller poker? 

Vil gi noe tilbake
Hun er engasjert, og jobber både for Foreningen for Muskelsykes Ungdom og SMA Norge. De ønsker å skape et samfunn med mindre diskriminering og mer likestilling for personer med funksjonsnedsettelse. Her er hun med på å planlegge og arrangere kurs, foredrag og møter. 

– Jeg er med fordi jeg liker å gi noe tilbake til de i samme situasjon som meg. 

Blir du noen gang sint eller bitter på grunn av situasjonen din? 

Hun er kjapp til å svare. Allerede før spørsmålet er stilt svarer hun klart og bestemt «nei.» 

Hva er dine ønsker for framtiden? 

– Jeg ønsker at samfunnet skal bli med inkluderende, og skjønne at det å sitte i rullestol er helt normalt. Det er ikke noe ved meg som er feil eller annerledes. Det er bare sånn livet er for noen. 

Andre utfordringer i studiehverdagen
Tonje tar en bachelor i reiselivsledelse. Hun liker å reise, og har mellom to og fem utenlandsturer i året. Spesielt liker hun å reise til varmere strøk på vinteren. Når graden er fullført har hun en drøm om å starte eget firma, eller samarbeide med Kilroy, om å lage reiser som er tilrettelagt for alle. Ikke bare ferieturer, men også storbyturer og andre opplevelser. Hennes drømmereise går til Australia. 

Vi kjenner alle til det – tunge bøker, for mange, lange trapper i forelesningssalene, eller når det regner på vei til busstoppet, det bussen på toppen av det hele er forsinket. 

– Forelesningssalene er ikke alltid så tilrettelagte. Jeg skulle ønske det var noen plasser til rullestoler i midten. Når jeg sitter helt fremst blir jeg veldig alene. I tillegg må jeg se veldig oppover for å lese på skjermen. Sitter jeg helt bakerst blir jeg enda mer alene, og det blir så langt fra foreleseren. 

Tonje har gode klassekamerater, som kommer bort i pausen, men hun synes det er kjipt å sitte for seg selv. I en av salene fungerer heller ikke heisen. 

Tonje har en egen spesialbygd bil, og Universitetet har få egne handicap-parkeringer. Hun forteller om en av de første skoledagene, da det var fullt over alt. Den eneste ledige handicapparkeringen var sperret av verktøy og utstyr, men ingen eier var å se. 

– Jeg la igjen en lapp der det stod «takk for at du tok plassen min». Når jeg kom tilbake var utstyret fjernet. Andre steder opplever jeg ofte at de som ikke trenger det bruker handicapplassene. Det er veldig teit. De kan jo stå hvor som helst ellers. Men de skal «bare» inn å kjøpe noe eller «bare» inn å si hei til en venninne. Det føles ikke som de har respekt for oss som faktisk trenger den plassen. 

 

Hun har lett etter flere parkeringsplasser på UiS. I resepsjonen var det lite hjelp å få, der fikk Tonje beskjed om at de ikke visste, og at det ikke var deres ansvar. Å kjøre lenge rundt på campus er ikke alltid like lett. 

– Ute er det jo også veldig mye brostein. Folk som ikke bruker rullestol tenker jo ikke på det, brostein er bare pent å se på. Men for meg er det det verste å kjøre på, du sitter og humper og rister hele veien. Opp til hotellservicebygget er det trapper, og da jeg må kjøre en omvei for å komme ned på veien igjen. Det er jo litt stress hvis det regner, eller er kaldt og vind. 

Det har blitt for få handicapparkeringer
Jeg møter Roy Sokn Adsen for å høre mer om hvordan UiS tilrettelegger for studenter med funksjonsnedsettelse. Han er driftssjef og avdelingsleder for avdelingen for bygg- og arealforvaltning. Det største problemet de opplever nå er handicapparkeringer. Det har blitt så mange flere studenter som trenger dem, at de nå har for få å tilby. 

– Det betyr jo at noe med tilretteleggingen gjør at flere søker seg hit, så sånn sett er det jo bra. Vi driver også med tilrettelegging for de som trenger noe annet enn de plassene vi tilbyr i dag. Det gjør vi ved å etablere midlertidige plasser som passer bedre, slik at de får deltatt på studiet. 

Angående Tonje sin opplevelse i resepsjonen beskriver Roy dette som et avvik. Han legger til at det ellers finnes mye informasjon på universitetets hjemmeside, og at alle parkeringsplasser også kan finnes i MazeMap. 

Adsen mener bestemt at forelesningssalene skal være tilrettelagte for alle. Han henviser til diskrimineringsloven. Den har som formål å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av blant annet funksjonsnedsettelse. 

– Hvis du trenger en annen løsning, så skal den fungere på akkurat samme måte som for oss andre. Det skal ikke være noen forskjell. Dette kan dessverre være vanskelig i praksis, men vi streber mot en universell utforming. Vi holder for tiden på med «campusutviklingsplanen», et prosjekt der prinsippet er å tilrettelegge for alle, sier han. 

Det akseptable er at ting fungerer som de skal
Dersom det blir meldt fra om feil eller mangler ved UiS, håndterer Adsen per nå meldingene selv, men de jobber med å få til en meldingskanal. Alt blir sendt videre til de som eier området, altså Statsbygg. 

Til Tonjes utfordring med brosteinene foreslår han kanskje en mer terrenggående rullestol. 

Likevel er han enig i at det ikke er optimalt, men forklarer at det blir brukt fordi det er veldig holdbart. De vil likevel prøve å begrense det, og finne andre løsninger som fungerer bedre. 

Adsen forteller at de hele veien ser etter momenter som kan være til hinder eller utfordring for studentene, for å kunne forbedre disse. UiS får en universitetsvert. De har ansatt en mann som er avhengig av rullestol selv, og ønsker at han skal være en som folk kan henvende seg til med spørsmål, er rundt i miljøet og er en sosial faktor. Han skal ogsåkomme med relevante innspill for hvordan de kan utvikle og tilrettelegge campus videre. 

– Han vil få en t-skjorte det står «vert» på. Vi er spente på hvordan det vil fungere! 

Veiledningstjenesten jobber den enkelte student
På UiS sine egne nettsider står det: «Målet er alltid det samme: at studietiden skal være en positiv opplevelse som resulterer i solid faglig kompetanse». Anne Marit Aspenes er tilretteleggingskoordinator ved Veiledningstjenesten, og forteller dette om hvilke tilretteleggingstilbud de kan gi studenter, og hvilke tilbakemeldinger de har fått: 

– Vi jobber med tilrettelegging i samarbeid med hver enkelt student. Hver enkelt student er individuell, og har følgelig behov for individuelle vurderinger og tilretteleggingstiltak. Vi starter alltid med tilbud om en samtale, der studentene selv tar stilling til hva de har behov for. Målet vårt er at når tilretteleggingen fungerer, hører vi ikke fra studentene igjen, fordi de klarer seg helt fint. Derfor er det sjelden vi får tilbakemelding på de tiltakene somfungerer. Dersom noe ikke fungerer, eller det er behov for flere eller andre tiltak, løser vi det så langt vi kan, avslutter Adsen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.