Noen som vil høre en dødstrall?

0
RED NIGHTINGALE: Mens hun døde i en blodig barselseng som Lyanna Stark fra HBO-serien «Game of Thrones», vil Aisling Franciosi her gå gjennom mye mer psykisk arbeid (Foto: Causeway Films)

Filmtittelen yter den ikke rettferdighet, men hvis det er én film du skal se i nær framtid er det «The Nightingale». Ikke bare bringer den opp tematikk som rasisme, den torturerer deg med en fantastisk realisme.  

ANMELDELSE: Skrevet og regissert av Jennifer Kent har den periodiske thrilleren «The Nightingale» premiere på norske kinoer fredag den 29. november. Kent er nok mest kjent for den psykologiske skrekkfilmen «The Babadook» fra 2014. Hennes nyeste produkt, «The Nightingale», er en svært kontroversiell film i Australia, grunnet tematikken den bygger på; så vennligst ta hensyn til at dette blir sett med øynene til en hvit nordmann. 

Realismen er hjerteskjærende
Allerede fra første sekund, bygger «The Nightingale» opp en spenning. Filmen er helt stille, og jeg tenker først om det er noe galt med lyden i kinosalen. Så åpner den. Den straffedømte Clare (Aisling Franciosi) (ja, det skrives slik; det er ikke en skrivefeil) blir kledd opp i en staselig kjole og satt til å synge for soldatene. Løytnant Hawkins (Sam Calfin) tar henne med seg til kontoret sitt, hvor han voldtar henne. Mens scenen foregår, ser vi hvor påtrengende og grusom Hawkins er; vær du sikker, du vil se hvor fæl han er flere ganger gjennom filmen. 

Filmen opprettholder en realisme over seg som gjør den mer ekte enn mange andre filmer i dag. Mens voldtekten skjer, er det ingen musikk. Det er bare Clare som skriker og prøver å få Hawkins bort fra seg. Dette er et element som går igjen flere ganger i «The Nightingale». Musikken er sjelden, men det øker bare spenningen. Når musikk ikke avleder underbevisstheten for å øke dramatikken, gjør den situasjonene mer ekte. I virkeligheten spiller finnes det ikke bakgrunnsmusikk i livet vårt (Spotify er jo gjerne innplantet i ørene hele døgnet, så kanskje til en viss grad er det?), og det gjør at vi som publikum kommer tettere på situasjonene og karakterene. Dette er både virkningsfullt og effektivt, og det bringer «The Nightingale» sin fikitve filmverden inn i virkeligheten. 

Realismen gjør dessuten Clares fall enda mer troverdig og skrekkelig. Allerede første natt vi har med henne, opplever Clare sine første spor av posttraumatisk stresslidelse. Da Hawkins myrdet Clares familie, var det nok skrik, gråt og skudd til at jeg måtte holde meg for ørene. Disse kommer tilbake den første natten: først tror vi at det gjerne er et spedbarn i nærheten, men alt er inni hodet til Clare. De er skjærende og spisse. Skrikene borer seg inn i hodet. Vi og Clare opplever intet mindre enn tre slike situasjoner, og det er så unaturlig og galt at det funker. Du blir redd og ønsker like mye som Clare at det skal være over hver gang.

Og du er her fordi …?
Clares hevnreise skjer i lag med aboriginen «Billy» Mangala (Baykali Ganambarr). Oppgaven hans er å bringe henne til Hawkins og mennene hans. Som de fleste filmvennskap starter, er de ikke på god fot med hverandre. De finner til slutt noen likheter ved hverandre, tross hudfargen – begge er undertrykte kolonister av England – og begynner å samarbeide på ordentlig. De bygger en bro, og etterhvert mister de menneskeligheten sin når all familie er revet bort. Elendigheten de opplever bringer dem sammen, men lengre bort fra verden. 

Hvorfor er dette ille? Karakteren «Billy» er ikke interessant, og faktisk for plagsom til å være én av to hovedkarakterer. Han er der som symbol for de undertrykte aboriginene fra for- og nåtid. Han er en del av Australias urbefolkning, hvilket det ikke er noe galt i, men gjennom hele filmen er han bare et symbol. Nesten hver replikk han sier er enten en spydig kommentar mot Clare og den hvite mann, eller en fortelling om hans folk eller stammen hans. 

Denne feilen går allikevel til Jennifer Kent, filmens forfatter og regissør. Vi følger Clare fra starten av, men Billy kommer inn først etter nesten en halvtime: på dette tidspunktet har publikummet allerede blitt rotfestet med henne. Etterpå skal vi knytte oss til en irriterende, rar karakter som er med oss hele historien. Det skal merkes at med tiden blir han mer akseptabel for publikummet: han og Clare blir én, men det er gjort på en gal måte. Eksempelvis når vi får Billys tragiske historie servert, har publikummet allerede blitt vitne til to brutale drap og voldtekter: hvis vi skal føle med Billy må vi SE noe som enten er verre eller like dårlig. 

Siste tanker
«The Nightingale» leker med psyken til Clare, og er ikke redd for å åpenlyst legge fram rasismen hun viser ovenfor Billy. Dette gir henne en defekt karakter – hvilket alle karakterer bør være, for ingen er perfekt – men dynamikken hun viser med Billy er rett og slett trøttende i starten. 

Billy blir mer likende over tid, men når vi ikke møter ham i starten eller han har noen ordentlig personlighet, bryr vi oss ikke om ham. Kent har gitt oss en flott kvinnelig karakter, men hun tok hånd om Billy på gal måte. Det betyr allikevel ikke at filmen er altfor dårlig! 

Terningkast: 4

(PS.: Mens jeg skrev denne anmeldelsen, lurte jeg på hvorfor det ordet «Nightingale» ikke fikk en rød strek under seg, men så kom jeg på en mulig grunn: sykepleierpioneren Florence Nightingale!)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.