Hæ? Har du ikke Facebook? 

0
(Alle foto: Philip Andre Bergset)

De siste årene har jeg vært avkoblet fra sosiale medier. Dette betyr i praksis; jeg har ikke Snapchat, jeg har ikke Instagram, jeg har hverken Twitter eller Facebook. Statusoppdateringer, bikini-bilder og polarisering savnes ikke. Men jeg har Messenger, jeg er jo ikke en eremitt. 

KOMMENTAR: For noen år tilbake begynte jeg å lære mer om sosiale medier. Primært om sosiale medier og hvilken effekt dette har på oss mennesker, på hjernen vår, konsentrasjonen vår og helsen vår. På bakgrunn av den åpenbare sammenhengen utviklet dette seg raskt til å lære mer om avhengighet. Nå, jeg liker ikke å kaste rundt sterke begrep bare for dramatikkens skyld, men om vi skal være ærlige: for de aller fleste er dette en avhengighet. Jeg begynte å undre. Mediene har vært med meg og min utvikling i årevis. Vi er så utrolig vant med disse plattformene. Hvordan er livet uten? 

Jeg sier ikke at dette er en mirakelkur, jeg sier ikke at det fungerer for alle, jeg sier heller ikke at majoriteten har et usunt forhold til sosiale medier. Men for meg ble det skikkelig åpenbart, og det skikkelig raskt, hva jeg i årevis hadde betalt for denne såkalte tilknytningen. Og det virket ikke som en god deal. Ikke litt engang. Det er en åpenbar grunn til at ekstra mange likes på profilbildet ditt føles bra, samme årsak til at en voksende følgerskare gir deg litt ekstra Insta-mot. Det er fordi hjernen pumper ut usunne mengder med dopamin, eller «feel-good» kjemikalet. Prosessen i hjernen er nøyaktig den samme som hos en rusavhengig. 

Litt av problemet med nettopp dette, er at dopamin sin lille arbeidsoppgave i hjernen har helt andre formål. Egentlig er formålene så mange at det er vanskelig å telle. Det skal for eksempel være en liten humørbooster når du gjennomfører må-oppgaver. Har du gått med søpla? Har du vasket rommet? Har du levert den oppgaven du drøya helt til siste liten, eller spist en saftig pizza? Vipps, et lite kick av dopamin. Herlig. Dopamin har også direkte sammenheng med søvn, konsentrasjon, belønningssystemet, motivasjon, humør, minne, og ja, du skjønner – mye. Reguleringen av dopamin er det som gjør deg til den du er, at du faktisk står opp av senga og gjør ting av og til. 

Da jeg begynte som student ved Universitetet i Stavanger var det et spørsmål som gjentok seg. «Hæ? Har du ikke Facebook? Hva med insta, da? Snap? Hvordan får du med deg noe som helst, egentlig?» I skrivende stund er det snart tre år siden jeg gjorde mitt første ordentlige eksperiment. Først gjennomførte jeg et år uten Facebook, for så å aktivere det igjen. Et år senere kvittet jeg meg med alt utenom plattformer eksklusivt for kommunikasjon. Jeg la merke til at jeg aldri egentlig postet fordi jeg ville dele, men fordi jeg ville dikte opp. Jeg klarte ikke unnskylde den bekreftende følelsen av oppmerksomhet, og jeg klarte ikke unngå behovet for å male ting, om enn aldri så lite, annerledes enn virkeligheten skulle tilsi. Jeg var skyldig. Og tro meg når jeg sier, det er ingenting som har vært så befriende. 

Kontakten med omverden ble gjenopprettet til normalen overraskende hurtig. Behovet for å være på telefonen døde ut som en døgnflue. Tilstedeværelsen min i hver eneste samtale var på topp, og allikevel tok det mindre energi. Det var jo ingen distraksjoner. Tilbakemeldingen fra folk rundt meg var utelukkende positiv. 

Min oppfatning er at mange kunne levd betydelig bedre liv ved å begrense bruken av teknologi. Spesielt teknologi som er spesifikt utviklet for å skape avhengighet. Tidligere sjefingeniør for Facebook, Chamath Palihapitiya, har ikke bare innrømmet dette, men skammer seg fortsatt for medvirkningen. 

Det er verdt å gjenopplive noen myter. Ja, det er vanskeligere å engasjere seg. Det er ting som går meg hus forbi. Det er grupper jeg gjerne skulle vært en del av, for pragmatismens skyld. Etter studiestart oppdaget jeg raskt at i flere tilfeller kan det være en stor ulempe å ikke kunne få informasjon på samme plattform som medstudentene. Å måtte utveksle utallige nummere, å indirekte kreve en sekundær kommunikasjonsmetode, å måtte være ekstra på, fordi noen kanskje glemte å sende det til meg også. Det er ikke særlig kult. Det er mange gode fordeler ved sosiale medier, og hver enkelt plattform har sine, det er som de sier; alt med måte. Men hvor sykt er det ikke at vi er så fastlåst av én tjeneste? 

Så spør deg selv. Er du ikke nysgjerrig på hvem du egentlig er? Er du ikke nysgjerrig på hvor produktiv du kan være? Med færre distraksjoner, mer motivasjon, bedre konsentrasjonsevne, mer strukturerte tanker og økt søvnkvalitet. Kanskje svaret på det er nei, og det er vel også egentlig helt ok. Men du skylder deg selv å tenke tanken. 

Mitt håp er at flere tar et informert valg, det er så mye bedre enn å være et ufrivillig offer. Men som et samfunn er sosiale medier våre krykker, uten de halter vi. Fra et markedsføringsperspektiv ble det gjort en beundringsverdig innsats for at vi skulle forbli på og elske disse tjenestene. 

I den siste tiden, som ny student, har det vist seg at behovet er enda større. Det har faktisk krevd så mye ekstra energi å være delaktig uten Zuckerberg ́s gullunge at det har fått meg til å tenke. Er det mulig å bruke dette verktøyet på en smartere måte? Er det faktisk mulig å få både i pose og sekk? Hvorfor har jeg vært så bestemt på at totalt fravær er eneste løsning? Kanskje jeg burde skaffe meg Facebook, allikevel? 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.