Herskerinnens comeback

0
TRUENDE, MEN IKKE EGENTLIG: Maleficent skal være skummel og truende, men du er egentlig sjelden redd for henne (Foto: Walt Disney Pictures)

Disneys gjenskapelser av sine gamle klassikere var aldri et godt trekk, og Maleficent fra 2014 var ikke et unntak. Oppfølgeren gjør allikevel noen ting bedre, men har sine skavanker – som er enten veldig amatørmessige, eller typiske Disney.

ANMELDELSE: Oppfølgeren til Maleficent fra 2014, har Maleficent: Mistress of Evil verdenspremiere onsdag 16. oktober. Filmen er faktisk regissert av en nordmann: Joachim Rønning, mest kjent for regien av Kon-Tiki og Pirates of the Caribbean 5

Den frøste Maleficent-filmen fokuserte på skurken bak historien om Tornerose, og fulgte formularet med å fortelle «skurkens tragiske bakgrunnshistorie». Målet med slike historier er å vise hvordan skurken kom til stedet de er i dag, og resultatet blir ofte en gryterett ingen er helt fornøyde med. Mistress of Evil gjør kanskje opp for det, men allikevel har den sine fallgruver. 

Skurken som kom og gikk

Problemet med den første filmen var hovedsakelig at den kjente skurken Maleficent (Malefika om du trenger det norske navnet), var at mange forventet å se mer av perfiditeten som den onde feen er kjent for. Navnet hennes er tross alt engelsk for «ondskapsfull». Vi fikk en mer gjenkjennelig skurk, og vi skulle sympatisere med Maleficent (Angelina Jolie). Det trakk allikevel bort alt det onde og frykten vi skulle kjenne for henne. Hun virket ikke som en særlig skummel person, men gjett om hun er det i Mistress of Evil!  

Alt hun opplevde fra forrige film blir tatt med i betraktning, og til slutt renner begeret over for Maleficent. Hun blir den store trusselen vi savnet fra forrige film, og selv om hun ikke har mye å si i selve filmen – hvilket faktisk er idiotisk, ettersom filmen handler om henne – føler vi med henne. 

Maleficent virker for publikummet som en virkelig underdog: datteren vender seg mot henne, i jakt på kjærlighet – noe ondskapens herskerinne har smertelig erfart «ikke eksiterer». Og verden motarbeider henne. Når hun omsider finner noen som akter å hjelpe henne, blir de skånselløst revet bort av filmens virkelige skurk: dronning Ingrith (Michelle Pfeiffer).

Pirat-problemer

Første gang jeg så Pirates 5, likte jeg den ikke. Da jeg fikk den i presang, ga jeg den vekk ved første anledning. Hvorfor? Den var full av plotthull og ting skjedde med rent hell, og jeg følte ikke med noen av personene før mot slutten. Regissøren Joachim Rønning har ikke lært av sine feil. Traileren for Mistress of Evil viser disse røde skyene som brukes i filmens finale, og dronningens hjelper sier i filmen det vil ta lang tid før han kan lage mer. Men plutselig har han flere! På rekordtid! 

Et kjent redskap fra historien om Tornerose dukker opp i dronningens hender, men vi blir aldri forklart hvordan hun fikk tak i den. Den brukes bare som en symbolsk gjenstand. Og når den mister sin kraft, tenkte jeg: «sa man ikke i forrige film at en forbannelse aldri kan brytes», men allikevel brytes den i slutten. HVA? 

Skurken fra Pirates 5 var ikke interessant i det hele tatt. Dronningen i Mistress of Evil er alt annet enn imponerende. Allerede fra første scene skjønner vi at hun er skurken. Kongen er glad og lykkelig, og dronningen tar et armbrøst som hun nesten «tilfeldig» lar gå i retning mot kongen. Hun ter seg og snakker som en skurk. Allikevel får vi disse øyeblikkene som skal virke som en plot-twist. Idet Aurora (Elle Fanning) oppdager dronningens intensjoner, som går ut i en klisjé skurkemonolog, sitter jeg og tenker: «dette overrasker deg fordi…?» 

Publikumet behandles på feil måte av regissøren. Barn er ikke dumme, og ei heller ikke de litt  eldre aldersgruppene. Jeg kan fint mistenke at dronningen er skurken; men det er morsommere hvis jeg får hint om det, og til slutt får se det. Det gir en liten dose dopamin i hjernen som sier: «ja, jeg fant det ut!» Noe à la følelsen å finne ut morderen i en krimhistorie var den trodde det var. Men da må det heller ikke avsløres med fanfare og konfettikanon: da virker det bare overspilt.  

Siste tanker

Starten av Mistress of Evil er litt treg, og benytter seg av åpenbare knep for å fange seeren. Bare Maleficent selv er interessant, men som sagt er hun knapt tilstede engang! Hvorfor det? Filmen handler jo om henne! Vi ser lite til henne, dronningen er umåtelig kjedelig; Aurora er klok og vis i det ene øyeblikket, og naiv i det neste. 

Karakterene er ikke troverdige, men følelsene som kommer frem i skuespillerprestasjonene, humor og action holder motivasjonen oppe. Tatt i betraktning at oppfølgeren er til en viss grad bedre enn originalen, overrasker Mistress of Evil mer enn jeg hadde håpet på. Jeg gikk inn med tanker om at denne filmen ville jeg hate, men der tok jeg skammelig feil – men jeg er ikke helt fornøyd heller. 

Terningkast: 4

(PS. Tips til Halloween-kostyme er allikevel Maleficent, jeg mener: se på de hornene! Og den kjolen! Husk at Pinterest er din venn)

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.