«Skam»-Josefine er ikke klar for filmlerretet enda

0
SKREKKLEIR: I et forsøk på bryte med foreldrene, drar Mirjam på sommerleir med et annet frikirkesamfunn – noe som fort viser at førstevalget kanskje var best? (Foto: Mer Film)

For en ateist var det vanskelig å ta noe av det religiøse snakket på alvor, men da det lot til at også hovedkarakteren ikke gjorde det ble jeg interessert.

ANMELDELSE: Norske frikirkesamfunn er i sentrum av «DISCO». Vi kommer på innsiden av kirkens diskokule, og følger en jente som gjerne vil bryte seg fri, men aldri  får sjansen. Hun trykkes ned igjen, og havner i et verre miljø enn hun starter i. Den er ikke særlig oppsiktsvekkende, så la oss bare si at traileren gir deg et helt annet løfte enn det filmen leverer.  

«DISCO» er regissert og skrevet av Jorunn Myklebust Syversen, og har premiere fredag 4. oktober. Den har ungdomsgenerasjonens «Skam»-idol, Josefine Frida Pettersen, i hovedrollen som Mirjam, hvor hun også debuterer på det norske filmlerretet. 

Føles ekte og reelt 

I Syversens researchfase av «DISCO», snakket hun med personer som hadde klart å bryte seg løs fra menigheter lik dem i filmen. Hun har også vært på utallige prekener, og forteller at det Mirjam opplever er inspirert av disse menneskenes historier. 

Handlingen virker veldig absurd – nesten komisk – for en som ikke tror på Gud. Men etterhvert klarer Syversen å få oss investerte i produktet. Åpningen er veldig typisk «hook seeren med action» – og er egentlig ganske uinteressant – men når vi kommer tett på familien til Mirjam, føler vi at noe ikke stemmer fra starten av. De presenterer seg som en lykkelig familie, men bare morens setning «ikke vis den blå tungen til pappa» er nok til å skru på varsellampene. En tenker «hvorfor skal vi ikke vise faren vår dette? Er ikke det bare morsomt?» Tydeligvis ikke. Vi skal ikke ha det gøy! 

Etterhvert kommer vi nærmere på Mirjam, og hun er tydelig utilpass med livet hjemme. På et tidspunkt kollapser hun, og alt snus på hodet. Hennes egen stefar sier at hun ikke bare kan tro på Gud, hun må praktisere det. Hver dag. Mirjam gjør som ungdom flest: hun vil finne seg selv, men foreldrene mener de vet det. Hun skal drive med freestyle-dans, for den planen og retningen i verden har Gud satt for henne. 

Når hun ikke lenger makter den krevende sporten, forteller onkelen hennes at dette er Djevelens demoner som setter seg i henne. Det er en så åpenbar maktmisbruk, både i den dysfunksjonelle familien òg i frikirkesamfunnet. Mirjam prøver å slippe unna, men hun dras ned igjen i Kirkens Helvete. 

Lover mye, men gir lite

Opplevelsen av å sitte i kinosalen under «DISCO» var først og fremst overraskende, men også skuffende. Slutten tok faktisk en helt annen retning enn det jeg trodde: aldri før har en plot twist-slutt funket bedre enn i denne filmen. Men det ga meg også en følelse av å bli snytt. 

Traileren virker som at den setter opp en tanke om et valg. Mirjam kan enten stå ved foreldrenes side og miljøet hun har vokst opp i, eller velge et nytt og «bedre» trossamfunn. Traileren åpner og avslutter med spørsmålet «tror du på Gud?», og dette får filmen til å hinte om et mulig religiøst spørsmål. Kommer Mirjam til å gi opp sin tro, eller stå ved den tross prøvelsene sine? Men ingenting av dette blir fulgt opp. 

Utenom det, har vi Josefine Frida Pettersen, som etter alt å dømme bør ha en framtid innenfor film. Nå skal det sies at jeg aldri ga etter for presset om å se «Skam», og har derfor ikke noe bånd knyttet til Pettersen og hennes arbeid med det; men utfra det hun presterte i «DISCO», var jeg ikke særlig imponert. 

Oppriktig talt spiller Pettersen litt stivt, og tingene hun sier virker så unaturlig. Det virker som karakteren hennes bare blir skjøvet fra sted til sted, og sier knapt noen ting. Dette kan sees i tråd med at hun ikke skal kjempe seg fri fra det miljøet hun er i, men det unnskylder ikke at hun leverer simpelthen en dårlig skuespillerprestasjon. Hun gjør det ikke fantastisk, ikke dypt, men okay – om mulig litt flatt. 

Siste tanker

Det åndelige og spirituelle som gjennomsyrer «DISCO» er kanskje nok til å få folk å sitte å vri seg i stolen. Om en ikke tror på noe åndelig eller spirituelt, sitter en nesten og ler av hvor tåpelig alt kan høres ut som. Men kort tid etter blir alt mer reelt. Du ser tydelig at dette er ikke en film hvor alt er en diskokule: det glitrer og skinner i kapp om et strålende lys. Innholdet er like mørkt og dystert som din egen begravelse. 

Terningkast: 4

(PS.: Jeg var faktisk relativt kristen som liten, men har utviklet meg til ateist. Det som overbeviste førsteklasse-Tollef om at det ikke fantes noen Gud, var at det ikke satt engler på skyene når jeg fløy til Bergen for å lage nye proteser.) 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.