Den unødvendige slutten

0
TILBAKE IGJEN: Markise, grevinne og vicomtesse Crawley i skjønn forening (foto: Focus Features)

Har du sett Downton Abbey-serien, vil denne filmen gi deg for lite for sent. Er du en av dem som ikke har sett serien, dropp denne filmen. Den er et eneste virvar: fra bihandlingene til persongalleriet.

ANMELDELSE: Etter Downton Abbeys  seriefinale i 2015, lengtet jeg etter en ny sesong. Den kom aldri, men serien har holdt en plass i hjertet mitt siden. Da jeg så filmen skulle komme ut i 2019, tenkte jeg først: «Hva? Endelig! Det tok sin tid!» Men etterhvert kom jeg ned fra skyen som kom til å bli en skuffelse, hovedsakelig pga. driften i filmen er bihandlinger over alt. Denne historiske dramafilmen er regissert av Michael Engler, og skrevet av seriens forfatter Julian Fellowes. Den har premiere på norske kinoer fredag den 13. september. 

Konklusjoner og persongalleri

Store deler av seriens fanskare, følte at karakterers historier ikke var ferdige etter serieslutten. Resultatet er filmen Downton Abbey (nøyaktig samme tittel som serien, kunne godt hatt en undertittel), som i prinsippet føles som én komprimert sesong. Det var oppriktig talt nok informasjon her til å skape en Downton Abbey: Series 7. Det jeg likte med serien var at forfatter Julian Fellowes tok seg tid til å utforske dramaet, hvilket ga tid til å la publikum bli en del av det – da vi gjerne vet noe som andre karakterer ikke gjør, da hemmeligheter et stort konsept for showet. Ettersom Fellowes prøver å konkludere alle viktige karakterers historier i én film, forsvinner alt en likte med serien. Det blir en eneste stor suppe som alle rundt bordet føler mangler noe. 

Vi følger adelsfamilien Crawley og enkeltpersoner i tjenerskapet deres, og filmen bringer opp og konkluderer alle historiene deres «på nytt». Jeg har sett hele serien om herskapshuset Downton Abbey og personene der (jeg likte ikke den siste sesongen, ettersom jeg følte personer handlet for å drive historiene deres mot en slutt, men bestred hvordan karakteren deres var bygget opp), men selv jeg hadde problemer med å skille folk fra hverandre. Én episode i serien gir forskjellig screentime til personene, men vi følger hovedsakelig noen få og ser deres historier og liv, og plottene går fra episode til episode. Her ender vi opp med å følge alle på én gang, og publikummet blir knapt presentert for dem i utgangspunktet. Problemet er at hvis en Abbey-fan knapt klarer å henge med, hvordan skal da en utenforstående gjøre det samme?

Etter et «happily ever after»

Jeg var blant de få som ikke følte at Downton trengte en film – på lik linje med selveste Maggie Smith (som spiller enkegrevinne Violet). De viktigste personene i tjenerskapet hadde sine liv, og vi så dem komme til en «slutt». Men å se dem igjen var en glede! Å se den sløve Daisy og strenge Mrs. Patmore kjekle rundt på kjøkkenet; og Violets subtile kommentarer mot Isobel Crawley om moderne og tradisjonelle levemåter, gir meg så mye nostalgi at jeg sitter og humrer og smiler. Foruten om det, kommer kongeparet til Downton for én natt. Godset snus på hodet, og det opprinnelige tjenerskapet velger å lære de snobbete hofftjenerne en lærepenge. En nyter hvert øyeblikk av det, fordi alt foregår rett under nesen på Crawley-familien. 

Den adelige slekten har en lang historie som best oppsummeres som «komplisert»: dødsfall etter bryllup, dødsfall i et bryllup, fødsler som leder til dødsfall, etc. En familie som langsomt blir revet i stykker, men ender opp med holde hverandre nært på grunn av kjærligheten de har til hverandre innerst inne, er rørende. Ingen familier er perfekte, og selv om en sjelden kan relatere til dem, ønsker en ikke at noe ondt skal skje dem. Når ting til slutt løser seg for familien, blir jeg varm. Og som en Abbey-fan, er slutten rett og slett rystende. 

Siste tanker

Serien Downton Abbey er kjent for drama og familietvister, men også kostymene. De er rett og slett praktfulle. Du føler deg en del av 20-tallets slutt, og du merker at det er en verden i endring. Mens adelen og kongeparet sprader rundt i skinnende kjoler og medaljedekte dresser, jobber tjenerne for harde livet i sine uniformer. Både rike og fattige lever i en mutualistisk symbiose på Downton Abbey, og selv om de er så forskjellige utseendemessig, så er de alle smarte og listige: de er krigere, og kjemper for alt de ønsker å beskytte. 

Men dette oppleves best gjennom serien, ikke filmen. Selv om en kan nyte filmen, vil det mest sannsynlig være mer verdt å se serien. Det er for mange handlinger som skjer samtidig for å bringe karakterers historier til en ende. Samtidig setter Julian Fellowes opp små elementer som viser hvordan fremtiden vil ende for de forskjellige personene – men det samme skjedde i siste sesong av serien. Er du fan av Downton Abbey, kan du vurdere å se filmen: bare vær forberedt på holde tungen bent i munnen, men også en hyggelig stund. Liker du dramafilmer, bør du VIRKELIG lese deg opp; hvis ikke, styr unna. 

Terningkast: 3

PS.: Maggie Smith og Imelda Staunton er begge med i denne filmen, og da de delte sin første scene sammen slo det meg. «Dette er jo Minerva McGonagall og Dolores Umbridge!» 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.