Sett deg på pinebenken … og vent

0
IT SEES YOU: Pennywise ventet lenge på hevnen, nå kommer finalen (Foto: Warner Bros. Pictures)

Skaperne av IT 1 satte listen høyt da de overrasket publikummet i 2017 med sluttbildet «IT Chapter One», og antydet om en oppfølger. La oss si at oppfølgeren for én gangs skyld er like god som – om enn bedre enn – originalen, da er «IT: Chapter Two» faktisk det … synd at den introduserer lite nytt sammenlignet med forrige film. 

ANMELDELSE: Bare for å gi deg et kort sammendrag av den første filmen, skal jeg si det i én setning: den antikke skapningen Pennywise (Bill Skarsgård) lever på barns frykt, men blir stoppet av en gruppe sosialt utstøtte tenåringer: Taperne (det har ikke en symbolsk dobbeltbetydning, de kaller seg det). I rommet mellom filmene går Pennywise i dvale, og våkner igjen 27 år senere. I denne filmen skal Taperne drepe ham på ordentlig, ikke bare skade ham slik de gjord første gang. Filmen har norsk premiere fredag 6. september, og er laget av Andrés Muschietti. 

«IT» er en film som er ment å gi deg en støkk, men klarer samtidig å få fram en dypere mening enn forgjengeren. Mens den første gjerne var mer et «løst mysterium» med en klar handling, kunne IT 2 ryste filmlogikken med noen plot-twister som fungerte for handlingen. 

Du blir faktisk skremt

Skrekkfilmer får sjelden en god omtale, og jeg forstår veldig godt hvorfor. Men det hindrer ikke for at du får en støkk i deg for det om. Noe må jo fungere, for skrekkfilmene kommer på løpende bånd hvert år. Hovedsakelig er dette på grunn av jump-scares og høy musikk. Du nyter allikevel tiden, for mennesket liker å bli litt skremt i ny og ne. 

IT-serien skiller seg ut fra andre på sitt marked imidlertid – ikke fordi den er mer skummel, men fordi den simpelthen er mer morbid og vemmelig. Har du sett filmer fra Conjuring- eller Insidious-seriene, ser du forskjellen. Mens disse stoler mer på stillhet og en jump-scare (og dermed øker spenning og skremsel på den måten), så jobber IT-filmene med å skremme deg siden det blander virkelighet med surrealitet. Det beste eksempelet er muligens scenen hvor vi ser Pennywises håndlanger bli møtt med en død kamerat (bragt til live) fra fortiden. Kameratens hud er grå og råtten, og håret er vissent. De gul-svarte tennene hans er malplassert langt oppå kinnet. Det er et forferdelig bilde som nesten får en til å brekke seg. 

IT 2 finner allikevel en slags balanse på når den skal eksponere oss for gru, og når den ønsker å drive handlingen framover. Problemet den møter på er allikevel at den følger formularet fra forrige film: vi ser Tapernes dysfunksjonelle familier, før de møter Pennywise flere ganger gjennom skrekkelige hendelser som leder til finalen. Mot slutten av den to og halv timers lange filmen tenkte jeg bare på når filmen var ferdig! 

Det er ikke bare blod og skrik 

Filmen åpner med å snakke om hvordan det kanskje er elementer av fortiden vi ønsker å glemme, og personen vi vil bli husket som, ikke alltid viser seg å ha eksistert i det hele tatt. Sett i retroperspektiv, har en kanskje et vagt minne om hvordan hovedkarakterene var fra den første filmen, men det endrer seg gjennom IT 2. Jeg har personlig ikke sett IT 1 siden den kom ut, men under en middag hovedkarakterene har i starten av denne filmen strømmer minnene på. De snakker og oppfører seg likt som da de var barn, og det føles faktisk som å møte venner du ikke har sett på flere år. Du ser de har endret seg fysisk, men samtidig er de helt like. Du får tilbakeblikk og minner som dukker opp, og samtalen flyter som en elv. 

Det finnes få slike gode øyeblikk i IT, men det gjør også den situasjonen mer ekte. Du kan relatere mer til middagen enn til resten av filmen, og du får en relasjon til hvordan personene er. Dette er også en ting som fungerer for nye seere: hvilken bedre måte finnes det enn å forklare hvem folk er, og hvordan de kjenner hverandre, enn over et måltid? Øyeblikket virker så ekte og rolig i tempoet, at effekten av lykkekakene som tar form av en dødsdom virker direkte truende. 

Siste tanker 

Som skrekkfilm, skiller IT 2 seg mer ut enn forgjengeren fordi den i første instans har et dobbelt så stort budsjett, men også fordi den tar elementer som var skumle i første film og gjør dem styggere. Den vrir på scener vi kjenner fra før, og legger akkurat til nok ny informasjon at de virker gjenkjennbare for publikummet. Samtidig føler du deg mer knyttet til personene i denne filmen enn i den første, og gjør filmen mer underholdende å se på. 

Ulempen er imidlertid at filmen er løst på en slik måte at du ser IT Chapter One w/grown-ups. Vi introduseres for Taperne og Pennywise og konflikten, så skjer det en dramatisk hendelse med hver av personene, før de til slutt drar til Pennywise og klimakset skjer. Handlingen er helt lik, og etterhvert blir spesialeffektene mindre effektive og mister gløden: de blir repeterende og kjedelige. Det var til slutt rent prinsipielle grunner som gjorde at jeg ikke så på klokken. 

Terningkast: 4

PS: Kan noen gi meg budsjettoversikten til IT 1 og 2? Jeg vil gjerne vite hvor mye penger som er gått til helium og ballonger.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.