Kan du sende meg spydet, kjære?

0
BLODIG: Samara Weaving i rollen som Grace. (Foto: Twentieth Century Fox Film Corporation)

Det sies at svigerfamilien kan være komplisert, men jeg vedder på at ingen topper Grace sin. Hvor stor er egentlig sjansen for at svogeren DIN jakter deg med en armbrøst på bryllupsnatten?

Historien om den nygifte Grace (Samara Weaving) er ganske enkel: hun må overleve svigerfamilien … i et blodig gjemsel hvor det er alle mot én. Denne fatale bryllupsnatten er brakt til live av Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett. Filmen har norsk premiere torsdag 22. august.

«Ready or Not» er en film hvor du går ut av kinosalen og tenker «hva faen har jeg sett?». Karakteren som skal gis til denne filmen er ikke lett å bestemme, da filmen både reiser og kaster seg ned i sølen flere ganger. Den virker reell i det ene øyeblikket, filmatisk i det neste, og trekker meg inn og ut av virkeligheten – mye på grunn av den mørke humoren.

Mørk humor
Den offisielle beskrivelsen på mørk humor er at et medium takler noe tabubelagt med humor, og som ofte gjør den grim og usmakelig – men samtidig underholdende på sin egen måte. Denne humoren kan allikevel trekke ned filmen i etterkant, da den kanskje er morsom første gangen og mindre den andre. Samtidig kan det ta formen av et lett plottriks som kan benyttes av regissørene slik de ønsker det, og dermed tette hull i handlingen som i utgangspunktet kun kan løses gjennom god skriving. Dette fører til at elementer som filmens troverdighet og karakterers væremåte, blir urealistisk av hensyn til humor.

Allikevel skal det sies at den mørke humoren ikke overlaster filmen, da den blir brukt nettopp for å «lette» stemningen. Når vi ser én av Graces svigerinner retter en bue mot henne og bommer, hører vi en kråke skrike og falle i bakken. På det tidspunktet i filmen er det morsomt – ikke hysterisk, men du humrer litt for deg selv. Allikevel er dette et eksempel på at humoren ødelegger for hva hun i realiteten ville gjort: hun er også inngiftet i familien og har ikke kunnskapene til å håndtere et våpen, og da ville man ropt på dem som kan det. Da ville familien ha funnet Grace sammen og jaget henne.

Disse scenene blir gjengangere i filmen, og da jeg satt i salen tenkte jeg for meg selv: «Hvorfor gjør du dette?» Svaret er enkelt: humortrikset. Regissørene lar ting skje for humorens skyld, og gjør dermed at handlingen falmer og mister troverdighet.

«Troverdige» karakterer
Hva angår filmkarakterer, så er jeg av den oppfatning at det er disse personene som har noe å si for mine tanker om filmen. Og det finnes tre typer karakterer: godt, dårlig og merkelig skrevet. Som i teater, bør karakteren utvikles med skuespiller og regissør. Dette gjør at skuespilleren opptrer mer naturlig, og karakteren blir mer troverdig. I et intervju sa Andie MacDowell, som spiller Graces svigermor, at replikkene «du er redd du ikke har nok blått blod» og «holy dick» er ting som faren hennes sa for spøk. Både Andie og regissørene var enig i at det passet inn for karakteren hennes, og de bygget videre rundt det.

Graces svigermor fremstår som beskyttende, og vil gjøre alt for familien sin – hun er villig til å drepe sin egen svigerdatter – men samtidig gjøre Grace en del av den; allikevel er det noen replikker her og der som bryter fasaden. Hele filmensemblet ordlegger og ter seg på måter som setter en i beredskap: «noe her er galt». Og det er ikke tanten som dukker opp av ingenting og ser nevøen gå til sengs med Grace, ikke den hyperaktive svigerinnen på kokain, det Grace selv. Samara Weaving er kanskje mest kjent i rollen som Bee fra «The Babysitter», men hun var rett og slett eksepsjonell i denne filmen. Vi ser de små reaksjonene hennes på tingene som svigerfamilien gjør og sier. Når den mørke humoren treffer inn og kødder til med livet hennes, føler vi sinnet og frustrasjonen hennes.

Problemet med karakterene er imidlertid at det er bare Grace, svigermoren og til dels Graces ektemann som virker realistiske. Psyken til de andre karakterene er enten veldig «standard» for personen deres, eller merkelig skrevet. Broren til Graces ektemann fremstår først som en hoven drittsekk, så en sympatisk drukkenbolt, og til slutt en antihelt som gjør det rette uten en skikkelig grunn. Mange av disse karakterproblemene har allikevel rot i den mørke humoren, og gjør personene urealistiske og rare, og får dem til å gå mot seg selv.

Noen filmer er så gode at du ser dem så ofte at du har grodd fast i sofaen, andre er så dårlige at du ser dem igjen bare for å se hvor dårlige de er. Men de fleste filmene faller innenfor kategorien «grei nok, men trenger ikke se den igjen». Med det sagt er det allikevel ikke sagt at filmen kan nytes, jeg hadde det gøy med filmen, og kan nok helst oppsummeres som kanskje OK+. Allikevel er det ikke en film jeg ser igjen med det første.

Terningkast: 3

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.