Novelle: De mange navnene vi har, del 2

0

Del 1 av novellen finner du her

Del 2

Det ellers så forutsigbare østlandsværet var i dag spesielt utilregnelig. Etter at tretten røde og fem grå biler hadde passert, hamret regnet plutselig mot taket på busskuret. Et par dråper fant veien gjennom en sprekk i taket og formet en dam like ved Kattas sko. Hun dro jakkeermene omhyggelig over de røde fingrene mens hun lyttet til den umiskjennelige lyden av bildekk mot våt asfalt.  

«Nei, nå ble det jo plutselig kaldt» konstaterte Mary, og stønnet da hun reiste seg. Den flekkete joggebuksen hadde fått nok et hull på det ene benet. Katta lot som at hun ikke la merke til det.  

«Stikker du?» spurte Katta.  

«Ja, nå skal jeg dra meg hjem og koke lapskaus. Du vil ikke ha litt?»  

Katta turte ikke tenke på hva det var Mary kokte sammen og kalte ‘lapskaus’.  

«Nei, ellers takk. Det er min tur til å lage middag i dag, og Anita lurer nok på hvor det blir av meg» løy hun. Anita satte praktisk talt opp sperreteip hver gang Katta prøvde å nærme seg et kjøkken.  

Hun reiste seg og børstet noe usynlig av buksebeina for å dra ut tiden før hun måtte ut i septemberværet. Hun hadde vanligvis ikke noe imot regnet de gangene dråpene datt i en vertikal vinkel. De gangene det regnet sidelengs, slik det gjorde denne ettermiddagen, bannet hun. Regnet traff henne rett i ansiktet, og hun måtte myse for å kunne se noe framfor seg. Mary måtte nøye seg med et kort vink til farvel, før Katta strenet av gårde i det ugjestmilde været.  

Når det regner ute, regner skikkelig, kommer en til et punkt hvor en ikke bryr seg om hvor våt en blir. Skaden har skjedd, klærne er våte, og enda våtere skal de bli. Hva er vitsen i å tenke mer på det? Katta innså at uansett hvor fort hun gikk, ville hun ikke rekke hjem før hun så ut som noe en renser ut av sluket i dusjen, så hun saknet farten. Hadde hun ikke tatt med seg telefonen sin da hun gikk hjemmefra? Hun sjekket lommene og trakk ut telefonen som hadde blitt våt den også. Det tok henne tre forsåk å få låst opp den våte skjermen, og hun skulle til å åpne Spotify da noen løp på henne så hun gikk over ende.  

«Å herregud, unnskyld!» utbrøt personen som hadde løpt på henne, og la et voldsomt trykk på det siste ordet. Katta rødmet da hun kjente igjen sørlandsdialekten.  

«Jeg var ute og jogget, men så begynte det å regne, og jeg så meg ikke for» ståtret hun fram mens hun rakte fram en hånd. Jenta hadde langt, blondt hår samlet i en løs hestehale. Hun hadde roser i kinnene og lilla treningstights. Katta tok jenta i hånden og heiste seg opp.  

«Så ikke jeg deg i ste? Satt du og ventet på bussen?» spurte jenta. Katta børstet av seg bladene som hadde festet seg på buksene etter fallet.  

«Eh jo, eller nei. Jeg skulle møte en venn» sa Katta klumsete.  

«Åja» smilte jenta. «Mitt navn er Therese. Jeg tror vi går på samme trinn? Er ikke du Kathrine i B-klassen?» fortsatte hun.  

«Katta» rettet hun, og prøvde å ikke dvele ved tanken på at Therese visste hvem hun var. 

«Hei Katta!» fniste Therese og rakte tøysete fram hånden. 

«Hei» svarte Katta og tok hånden hennes. Det kilte i fingrene.  

Regnet hamret ikke mot bakken på samme måte lenger, men prikket i stedet mot huden på en nesten behagelig måte. De tuslet sammen bortover mot boligfeltet.  

«Jeg har ikke sett deg på skolen så ofte i det siste?» spurte Therese.  

Hvordan skulle Katta forklare at skolen var noe hun hadde bestemt seg for at hun like så gjerne kunne gi opp? Hvordan skulle hun si at timene i algebra la seg som et blytungt lokk over hjernen hennes, og at den korte turen med den overfylte skolebussen var som et stramt grep om strupen hennes? 

«Nei eh, jeg har vært syk» løy hun raskt, og lo en hes latter hun straks angret på.  

«Uff, stakars deg! Hvordan syk har du vært?» spurte Therese og kikket på henne med bekymring i blikket. Katta tenkte seg raskt om. 

«Kyssesyken.» Katta studerte skoene sine mens de gikk. 

«Det har kusinen min nettopp hatt. Hun sa det var helt forferdelig» sa Therese medlidende.  

Katta ransaket hjernen etter noe å si. Hun var helt elendig på smalltalk, og nå hadde de begge vært stille i tre sekunder for lenge. Katta var ikke sikker på hvor de var på vei. Hun skulle egentlig ha svingt til venstre de gikk forbi for flere minutter siden. Men hun ville ikke hjem. Ikke helt ennå.  

«Hvordan er miljøet i B-klassen egentlig? Jeg har hørt det er en ganske bråkete klasse.» sa Therese. 

«Ja, det stemmer nok.» svarte Katta. 

«Men de fleste er veldig hyggelige altså!» skjøt hun inn. «Jeg kjenner dem egentlig ikke så veldig godt. Jeg har ikke bodd her så lenge» fortsatte hun. 

«Å?» 

«Jeg er fosterbarn skjønner du. Jeg ble flyttet hit i januar. Jeg bor hos en veldig snill dame som heter Anita. Hun har to døtre fra før av som kan bråke litt av og til. Men det går bra. Jeg liker meg veldig godt her!» 

En stemme inni henne ba henne å holde kjeft. Herregud, du skal ikke legge i vei om blodtypen din mens du er i gang, da? sa hun til seg selv.  

«Så bra!» svarte Therese og smilte.  

Shit.  

«Jeg har to brødre selv. De kan bråke de også» fortsatte Therese.  

I smalltalkens navn skulle Katta til å spørre henne om hun hadde noen kjæledyr, men midt i setningen innså hun at de hadde stoppet forran en inngangsdør.  

«Vi sees kanskje på skolen en dag, da?» sa Therese. Rosene i kinnene hennes hadde blitt mer intense på turen. Nesen var blank og rød, og noen lette regndråper hadde festet seg i håret hennes. Hjertet dunket raskere. Katta hadde så lyst til å stryke over det regnvåte håret og kysse den lille, røde nesen. Hun måtte kjempe for å trekke seg ut av sine egne tanker. 

«Ja, det gjør vi!» svarte Katta blidt, og rygget ut av gårdsplassen mens hun vinket.  

Det håper jeg at vi gjør.  

Les også:

– Gjemsel del 1
– Gjemsel del 2

– Gjemsel del 3
– Gjemsel del 4
– Gjemsel del 5

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.