Blod, puck og tårer: Confessions of a hockey glory hunter

0

“There is no such thing as a non-hockey fan; only those who have yet to let the light of hockey shine unto their hearts.” – Greg Wyshynsky, Yahoo Sports’ Puck Daddy.

Det var ikke slik at jeg mislikte hockey før 2011. Det var ikke en idrett jeg så mye av, jeg visste selvsagt om Wayne Gretzky og en del av de andre stjernene i NHL (primært 90-tallet), men det var kun sporadisk jeg skrudde innom det når det gikk på TV. Norsk hockey var knapt nok noe som registrerte seg på min radar. 

Lokalt sett brydde jeg meg heller ikke stort om Stavanger Oilers, annet enn at det var kjekt om de slo Vålerenga. Fordi det er alltid kjekt å slå Vålerenga, uansett hvilken idrett det er. Egentlig kjekkere i hockey, siden det er den idretten de har vært klart best i. Likevel så jeg kun én kamp med Oilers i Siddishallen før de flyttet til DNB Arena for snart fem år siden. Der fikk jeg sesongkort fra første stund. Jeg var likevel definitivt en av de uinnvidde.

NHL-interessen min hadde likevel vært på vei oppover året i forkant, kombinert med en noe sykelig interesse for bandet Dropkick Murphys og deres forbindelse med alt som er Boston-idrett. De laget sangen «Time to Go» for Boston Bruins. Der nevner de ironisk nok kun én person med navn, og det er den legendariske sangeren av nasjonalsangene, René Rancourt.

De har i tillegg hatt med markante (og nå tidligere) spillere som Milan Lucic og Shawn Thornton med i sine musikkvideoer.  I 2011 endte Bruins sin lange tørke og vant endelig Stanley Cup igjen.  Skjebnen ville ha det til at jeg et par måneder etterpå var på Fenway Park for å se dem spille to konserter. På første kvelden fikk jeg se Lord Stanley’s Cup up close and personal, et øyeblikk som virkelig satte spor i meg som hockey-fan.

Tilbake til Stavanger Oilers, de flytter inn i ny arena og jeg blir hektet umiddelbart på det jeg får se. Det å faktisk se hockey live regelmessig gjorde interessen min sterkere og sterkere, det samme gjorde gjentatt spilling av NHL-spillene. Det som virkelig fikk meg til å falle for sporten er at det etter hvert har blitt alt moderne fotball ikke er.

Det er omtrent ingen filming, de som faktisk filmer blir straffet (vel, i det minste i NHL), spillere står opp for hverandre, samt at en opplever en fart og en intensitet en nå sjelden ser i fotball. Jeg skal ærlig innrømme at jeg innledningsvis var en av de kulturløse som det ble så harselert med fra hockey-eliten på Østlandet, men jeg liker å tro at jeg har kommet meg opp på et relativt akseptabelt nivå når det gjelder min kunnskap.

Stavanger Oilers og hockey kom inn i livet mitt på et perfekt tidspunkt. Min generelle desillusjon med Viking og fotball gjorde at jeg var lett å tiltrekke.

Stavanger Oilers og hockey kom inn i livet mitt på et perfekt tidspunkt. Min generelle desillusjon med Viking og fotball gjorde at jeg var lett å tiltrekke. Spesielt siden jeg alltid har hatt sansen for den type fotball som gir kunstgresskunstnerne hjerteinfarkt. Knallhard, noen ganger beinknusende, men ærlig.

Merkelig nok var ikke min første hockeykamp i USA med Boston Bruins. Det var derimot Providence Bruins mot Hartford Whale tilbake i mars 2013. Det artige med det var at jeg fikk se en kommende Oilers-flopp i Christian Hanson, bedre kjent som sønnen til Dave Hanson i den legendariske hockeyfilmen Slapshot. Det at jeg traff Dave Hanson er verd alt Oilers betalte Christian for sin gjesteopptreden i Stavanger i året som var. Etter den tid har jeg vært i TD Garden, Prudential Center og Madison Square Garden. Men Dunkin’ Donuts Center i Providence vil alltid være den første. Og DNB Arena vil likevel være favoritten. For når alt kommer til alt, hva er vel idrett uten den lokale tilknytningen?

Les flere hockey-spalter her.

«Blod, puck og tårer» er SmiS’ hockeyspalte og skrives av Tore Kommedal Asheim.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here