Øvredal i storform

0

Film: The Autopsy of Jane Doe

Regi: André Øvredal

Skuespillere: Emile Hirsch. Brian Cox, Olwen Catherine Kelly og Michael McElhatton

Sjanger: Grøsser

Manus: Ian B. Goldberg og Richard Naing

Varighet: 1t 26 min

André Øvredal, mannen bak «Trolljegeren» fra 2010, har nå tatt turen til Amerika for å debutere med sin første Hollywood-film, grøsseren «The Autopsy of Jane Doe». Når man først debutere i dette markedet, er valget om å gå for grøsser dristig. For det finnes kanskje ikke en annen sjanger i verden som er så «oppbrukt» når det kommer til oppbygning, jump scares, knirking og lys-flimring. Det er med andre ord en sjanger det er ekstremt lett å tråkke feil i. Heldigvis for oss, har Øvredal klart å lage en film som både er spennende og skremmende, uten at den har alt for mange grøsser klisjéer.

Patologene Tommy (Brian Cox) og Austin Tilden (Emile Hirsch), far og sønn, driver et likhus i en småby i Virginia. Når sheriffen en kveld ruller inn liket av en ukjent, ung kvinne begynner unormale ting å skje. Obduksjonen av kvinnen reiser flere spørsmål enn svar, og duoen befinner seg snart i en situasjon der de må unnslippe det de til daglig jobber med: døden.

«The Autopsy of Jane Doe» er veldig klassisk i sin oppbygning, det vil si at småting som knirking og lysflimmer ikke skremmer hovedpersonene i starten, men at dette skrus opp mer og mer, helt til vi ankommer punktet det karakterene skjønner at noe ikke er som det skal. Denne oppbygningen mestrer Øvredal veldig godt ved å bruke nok tid. Selv om filmen bare varer i 1 time og 20 min, tar Øvredal seg god tid til å bygge opp filmens klimaks. Fokuset er derfor mer på det å skape spenning enn det at det til enhver tid skal være jump scares involvert, noe som gjør filmen så mye mer interessant.

Likhuset er plassert i en gedigen kjeller i et stort hus, så premisset for en klaustrofobisk og skummel film er allerede etablert her. Men selv om settingen er ganske perfekt for en grøsser, så er filmens intense og velproporsjonerte kameravinkler en viktig bidragsyter til filmens tone. Spesielt bruken av et konvekst speil i en av korridorene er brilliant.

Skuespillerprestasjonene er det heller ikke noe å utsette på. Både Cox og Hirsch portretterer sine karakterer godt, og det er godt dynamikk dem imellom. I rollen som Jan Doe finner vi Olwen Catherine Kelly, som kanskje gjør den beste skuespillerprestasjonen av de tre, til tross for at hun hele tiden ligger på operasjonsbordet. Det er selvfølgelig tatt i bruk en dukke i scenene der hun blir åpnet og ulike organer blir fjernet. Det viser seg at det er skuespilleren som ligger på bordet til enhver tid ved alt annet, og at Kelly brukte pusteteknikker hun hadde lært gjennom Yoga til å portrettere et lik på en så ekstremt overbevisende måte.

«The Autopsy of Jane Doe» er ingen perfekt skrekkfilm/grøsser. Den har, som mange filmer i denne sjangeren, en veldig klassisk oppbygning og ikke altfor mange overraskelser. Filmen har en fantastisk setting, den tar seg tid til å bygge opp til klimakset og bruker ikke jump scares for mye, bare der det trengs. Dette er en god hollywood-debut for Øvredal, og det er bare å glede seg til flere filmer.

Terningkast: 5

Anmeldelse av Andres Haugen Vikhagen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here