Pling: 1000 venner på Facebook, men ensom til tross

0

Jeg prøver å ikke snakke om kroppspress og utseendepress fra sosiale medier, for den kuen er melket for mye allerede. Folk gidder ikke å lese mer om det. Men jeg sitter med en trist følelse av og til, som en følge av sosiale medier. Det handler om ensomhet. Jeg vet det er mange som føler seg ensomme, både store og små. Og er det én ting sosiale medier bidrar til, spesielt Snapchat og lignende plattformer, er å forsterke ensomhetsfølelsen for mange.

En skulle kanskje tro at sosiale medier gjør oss mindre ensomme, det ligger jo i navnet. Og noen ganger gjør det kanskje det også. Hvis man ikke har klart å få så mange venner på skolen, på jobben eller i nærområdet generelt, så kan internett tilby avstandsvenner fra hele verden. Faktisk er internettvenner noe alle kan ha, uansett hvor mange gode venner man har i virkeligheten. Internettvennene kan bli noen av dine beste venner, selv om kontakten reduseres til å gå gjennom teknologi. Jeg har også fått noen gode venner gjennom internett, og det er jo fantastisk. Uten sosiale medier hadde vi jo sikkert aldri møttes.

«Når du selv sitter hjemme på en lørdagskveld, fordi ingen har invitert deg med ut, og du ser på MyStory-en til dem du trodde var gode venner av deg, at de er ute og spiser middag sammen»

Men sosiale medier kan også være ganske problematisk. Jeg skal vedde på at alle som leser dette har kjent på den følelsen noen ganger, om så bare én gang: Når du selv sitter hjemme på en lørdagskveld, fordi ingen har invitert deg med ut, og du ser på MyStory-en til dem du trodde var gode venner av deg, at de er ute og spiser middag sammen. «Bestegirlsa», «gutta» eller «squaden» har ikke sagt noe til deg. Den følelsen du får da, den er ikke god.

Dette gjelder også folk som ikke egentlig er venner av deg. At du sitter hjemme og føler deg alene, og ser alle andre være ute og kose seg i andres lag. Du sitter der med chips-skålen og ser «Nytt på Nytt» og ønsker så inderlig at du også hadde en sånn bestevenn som du kunne dele chips-skålen med, og som kan le av Almås sine vitser med deg, før dere ser resten av gullrekka sammen og dokumentere det hele på MyStory. Sånn er det ikke for alle, og ensomhet er ofte vanskelig å se. Å være ensom er noe veldig få snakker høyt om, men jeg syns det er på tide at man gjør det. Bare det å vite at det finnes andre der ute som føler det samme kan være til hjelp.

Jeg, som egentlig har mange venner, føler meg noen ganger ensom. Min bestevenn på Snapchat er mamma, og hadde pappa sjekket snappen sin oftere hadde han sikkert vært nummer to. Jeg blir ofte lei meg hvis jeg ser venner av meg gå ut uten å i det hele tatt spørre om jeg er opptatt og ville komme. Det gjør meg trist når jeg vet at det er mange som har det sånn, mye oftere enn meg. Det gjør at jeg ønsker å være ganske var på å forsikre meg om at alle blir invitert, når jeg er den som får være med. Jeg håper flere kan gjøre det samme, for det er kjipt å være den som sitter hjemme og ser vennene sine være samlet på Snapchat og Instagram.

Jeg kan ofte ha problemer med å være den som tar kontakt, men det er også viktig å poengtere at det kan være en løsning på problemet. Det jeg vil frem til er at man ikke trenger å invitere alle man kjenner hver gang man skal noe, men å høre litt rundt hvis man har muligheten. Og så kan de ensomme bli flinkere til å ta initiativ. Hør med andre om de vil bli med å finne på noe!

Christine-Johnsen-Pling.-1024x684«Pling» er en spalte om sosiale medier som blir skrevet av Christine Johnsen.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.