Kåseri: 2016: En nekrolog

0

2016 var året som begynte dårlig og fortsatte nedover i rekordfart. Jeg tror det er på tide at vi sier takk og farvel til apekattens år. Det har vært tragikomisk. Eller kanskje bare tragisk.

Ifølge Wikipedia (uslåelig kildebruk) begynte året 2016 at Saudi Arabia endte sine diplomatiske avtaler med Iran. Verdens mektigste narkotikasmugler, Joaquín Guzmán ble nok en gang fengslet etter å ha klart å rømme fra høysikkerhetsfengsel. Iran la ned sitt atomkraftverk og Verdens Helseorganisasjon meldte om utbrudd av zika-virus. Vi mistet i tillegg både Ziggy Stardust og Severus Slur. Og verst av alt: jeg ble dumpa.

Men vi var fremdeles optimistiske. Januar er jo alltid litt deprimerende. Vi bryter nyttårsløfter. Vi drikker øl og spiser sjokoladekake. Og vi kaster bort penger på medlemskap på Sats. Bare februar blir bedre.

Februar. Det viser seg at Nord-Korea kan skyte raketter skikkelig langt. Høyesterettsdommer Anthony Scalia i USA dør og det blir klinkende klart at den amerikanske kongressen er på vei mot et demokratisk sammenbrudd. Jeg har heller ingen date til valentinsdag.

I mars går tre bomber av i hovedstaden i Belgia. IS tar på seg ansvaret for angrepene. Trump vinner supertirsdag. Hvor upassende er det å spørre seg selv hvilke av disse to hendelsene som er verst?

«Trump lærer seg å stotre frem bokstavene LGBTQ, selv om han fortsatt er usikker på hva de står for. Folkeavstemmingen i Storbritannia stemmer for Brexit. IS dreper 45 personer på en flyplass i Istanbul»

I april klarer Panama-papirene å sette fyr på Island. Paris-avtalen blir underskrevet, og da har 2016 i det minste bidratt med noe produktivt. Det tok bare fire måneder før vi fikk en aldri så liten opptur. Tord Lien, Norges olje- og energiminister, angrer kanskje litt på at han bare fire dager tidligere erklærte et nytt olje- og gassfelt for åpnet rett utenfor Hammerfest. Det nye feltet ser ikke ut til å hjelpe stort. I Stavanger risikerer mange å fremdeles å måtte selge Teslaen sin. Ellers er det mye snakk om kommunesammenslåing. Det sier noe om hvor lite vi egentlig har å stri med, når Jan Tore Sanner er den mannen vi uroer oss mest over. Prince dør. Jeg vil ikke mer.

For Norge sin del går mai sakte forbi i ro og mak. Vi tilbringer det meste av måneden enten fulle eller bakfulle ettersom måneden er en helligdag etter den neste. På listen over folk som døde denne måneden i 2016 gjenkjenner jeg ikke et neste navn, så jeg velger å dedikere denne plassen til Sándor Tarics, en ungarsk vannpolospiller som har deltatt i OL. Rest in peace. Ellers merket jeg for første gang at bunaden min begynner å bli litt trang. Mai ble dermed også et tøft møte med min egen alderdom og dødelighet.

I begynnelsen av juni hadde jeg bursdag, og det var egentlig ganske grusomt. Særlig etter den store bunad-episoden i mai. Noen dager senere får jeg en dose uønsket perspektiv når en mann bestemmer seg for å drepe en hel haug med homofile ungdommer på en nattklubb i Orlando. Trump lærer seg å stotre frem bokstavene LGBTQ, selv om han fortsatt er usikker på hva de står for. Folkeavstemmingen i Storbritannia stemmer for Brexit. IS dreper 45 personer på en flyplass i Istanbul. Mohammed Ali dør og blir feiret som en amerikansk helt. Samtidig går Trump fram på meningsmålingene. Du vet, han som vil nekte alle muslimer tilgang til USA. Han kaller Ali «a wonderful guy!».

I juli går samtlige av de britiske lederne som oppmuntret til Brexit av. Nigel Farage liker visst ikke å bade i bassenget mer, nå som han har tissa i det. En kvinne blir satt ved roret og mange spør seg selv nå om den nye verdensordenen kun vil bestå av kvinnelige ledere, med Merkel og May og Clint… nei, vent…
14. juli kjører en mann en lastebil inn i en folkemengde på promenaden i Nice og dreper 80 stykker. Heldigvis er det ingen kjendiser som dør, verken i Nice denne kvelden eller i juli generelt, så du kan bare spare Facebook-statusen din!

Hjemme i Norge begynner august med at prinsesse Märtha Louise og Ari Behn kunngjør at de skal skilles. Og kollektivt mister vi alle troen på kjærligheten.. Eller?
OL i Rio de Janeiro holdes og en av brødrene Ingebrigtsen (jeg vet ikke hvilke av dem det var) klarer å knuffe seg til diskvalifikasjon! I mellomdistanse! Lite visste jeg at løping var en så brutal kontaktsport. Omtrent samtidig blir Brasils president stilt for riksretten, men ærlig talt, vi er for opptatt av å se på voksne mennesker som leker seg med en ball, eller som løper skikkelig raskt. Brød og sirkus, dere, brød og sirkus!

1.september kom og gikk uten at jeg fikk være med på Galtvortekspressen dennne gangen heller. Hele måneden føltes derfor litt bortkastet. Ellers har Nord-Korea atomvåpen som de driver og tester i hytt og pine. Etter dette året ville kanskje fullstendig selvødeleggelse vært på sin plass. Den perfekte slutten. Og så absolutt fortjent.

Oktober. Vi redder nok en gang planeten vår ved å skrive under på et stort dokument som ingen forstår et ord av. Denne gangen skjer det hele i Rwanda og det er hydrofluorokarbonstoffer som er den store fienden. Mest av alt er stoffene en trussel mot selvbildet til enhver skribent som prøver å stave det. Her hjemme bestemmer UDI å legge ned en rekke asylmottak. Sylvi Listhaug har nå bestemt at flyktningkrisen er over. Noen bør fortelle det til syrerne! Det var godt at vi fikk slutt på denne forferdelige borgerkrigen, da dere. Alt vi trengte å gjøre var å lukke øyne og ører og fokusere på egen nesetipp. Enkelt og greit. Lik og del!!!

I november faller amerikanernes valg på en spraytannet tupé. Så dør Leonard Cohen, og som om demokratiske hjerter ikke er knust nok, må vi nå høre Hallelujah på radioen fem ganger daglig. Fidel Castro dør, og det feires stort i Florida. De får feire så lenge de kan, tenker jeg. Nå som de har gitt sine stemmer til Trump, kan det umulig være lenge til staten står under vann. Eller kanskje global oppvarming faktisk er en kinesisk konspirasjon, som Trump hevder. Personlig skal jeg aldri besøke Disney World igjen.

I skrivende stund har desember fortsatt glitrende potensiale. Jeg antar at også det potensiale har dødd innen dere leser dette, sammen med min egen tro på menneskeheten. God jul, da dere!

ingvild-wathne-johnsen-kaseriKåseriet er en fri og humoristisk spalte der alt kan tas opp. Spalten skrives av Ingvild Wathne Johnsen.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.