Novelle: Gjemsel Del 5

0

De holdt alle pusten. Sine studerte morens paffe uttrykk, og lurte på om hennes evne til å tale hadde forduftet.
«Husker du Benjamin?»

Ordene hang igjen i rommet og smittet luften med en ubehagelig intensitet. Benjamin vekslet vekten utålmodig fra det ene beinet til det andre. Sine så opp på ham. Blikket hans ba innstendig om tillatelse til å forlate rommet, men det gikk ikke Sine med på. Hun snudde seg brått mot moren og skulle til å be henne si noe, men stanset da hun oppdaget at moren hadde reist seg og kom rolig mot dem. De blanke, røde øynene hennes vek ikke fra Benjamin sine. Hun stanset foran ham. Hun var minst tre hoder lavere enn ham, og måtte legge hodet bakover for å møte blikket hans. Hun tok ansiktet hans i hendene sine, og et lite hikst unnslapp henne.

«Der er du jo», sa hun stille, og kinnene ble våte. Benjamin svarte ikke, men stirret perpleks ned på kvinnen som omfavnet ham som en bortkommen sønn. Alf kremtet demonstrativt.

«Hvem er så den unge mannen?»
Spørsmålet ble hengende ubesvart igjen i rommet i noen minutter, til moren slapp taket om Benjamin.

«Dette er sønnen til broren min», sa hun og stakk armen sin under hans. Alf fortrakk ikke en mine, tok et dypt drag av sigaretten som dinglet mellom fingrene, og blåste røyken likegyldig ut igjen.

De satt sammen i sengen til Sine. Han betraktet det enorme rotet av klær, fotografier og gamle dagbøker med et tåpelig smil. De sa ikke noe på en stund. Det var vanskelig å vite hvor de skulle begynne. Sine fiklet med fingrene, og skrapte av de siste restene av rød neglelakk på tommelfingeren. Han tok en slurk av Colaen hun hadde hentet til ham.

«Så …» Begynte hun etter en stund. «Hvorfor kom du tilbake?»
«Vel, jeg trengte bare å komme meg litt vekk i noen dager. Jeg fant ut at huset her sto tomt, så det virket som en god løsning.»
«Men hvor har dere vært? Hvorfor forsvant dere?»
«Vi flyttet vekk, bare noen timer unna. Vi kunne ikke bo her lenger.»
«Hvorfor ikke?»
«Fatter’n kom på dårlig fot med litt feil folk». Han tok en pause før han fortsatte. «Det var litt stoff og sånt», sa han til slutt, og tok nok en slurk med cola. Han beholdt flasken i hånden denne gangen. Sine holdt tilbake et medfølende blikk, og vurderte om det kanskje ville gjøre ham ukomfortabel.
«Er det derfor mamma ikke vil snakke om dere?»
«Helt sikkert. Det var tante som fiksa huset til oss. Jeg tror det var fordi hun ville holde et øye med meg. Vi lekte mye sammen da vi var små. Men det var nok litt trøbbel mellom henne og fatter’n».

Sine smilte. «Jeg visste at jeg husket deg! Jeg visste at jeg ikke var helt gal!» lo hun helhjertet. Han smilte tilbake. «Bare litt gal, kanskje?» ertet han. Hun geipet. Så ble de begge alvorlige igjen.

«Hvorfor stoppet vi å leke? Hva skjedde?», fortsatte Sine. Han så ned i fanget og begynte å pille av etiketten på flasken.
«Det ble litt styr. Og så skulle barnevernet blande seg», svarte han brydd.
«Jeg fikk ikke bo hos pappa, og jeg så ikke noe til ham etter det. Det var liksom ikke vits i å komme tilbake etter det».
«Før nå?» sa Sine og forsøkte å smile.
«Hehe, ja.»
«Skal du bli her?»
«Nei. Jeg måtte egentlig bare se huset igjen. Det som er igjen av det», lo han humørløst. «Hvor lenge …»

Døren til soverommet gikk brått opp. Inn kom moren og satte seg på en stol midt i rommet. «Benjamin, jeg vil at du skal vite at du er velkommen til å bli her så lenge du ønsker. Vi kan finne en ekstra seng til deg, eller kanskje du kan sove i stuen?» Hjertet gjorde et hopp i Sines bryst.
«Skal han bli her mener du?» spurte en gretten stemme fra døråpningen. Alf sto med armene i kors og så uforstående på kjæresten sin.
«Det har vi hverken plass eller råd til!» fortsatte han. Moren reiste seg.
«Men Alf …», sa hun, og tok hånden hans i sin og smilte.
«Nei», sa han bestemt. «Du er ikke frisk, og jeg har både deg og Sine å tenke på».

Sine måtte svelge den sarkastiske latteren som satte seg i halsen.
«Og hvor tenkte du at han skulle gjøre av seg da?», spurte moren og slapp hånden hans.

Benjamin reiste seg brått.
«Dere, dette er helt unødvendig altså. Jeg vil ikke være til bry».
«Du er ikke til bry», insisterte Sine og reiste seg hun også.
«Nei virkelig, jeg kan ikke bli her uansett. Jeg har en venn jeg kan bo hos på andre siden av byen», sa han og begynte å gå mot døren.

Moren forsøkte å ta tak i armen hans, men han trakk den til seg. Sine fulgte etter ham og skulte stygt på Alf i det hun passerte ham. Hvorfor kunne han aldri være på hennes side? Ikke en eneste gang? Benjamin hadde satt fra seg brusflasken på kjøkkenbordet, og nå sto han og knyttet skolissene. Han så opp, og oppdaget at Sines underleppe skalv.
«Ikke gå. Drit i Alf, han skal ikke få bestemme dette!»

Han la en tung hånd på skulderen hennes.
«Du, det går helt fint! Jeg hadde ikke tenkt til å bli uansett. Du kan få følge meg til bussen hvis du vil?»

De trasket de femti meterne til bussholdeplassen i trykkende stillhet. Det hadde ligget noe varmt og vennskapelig mellom dem alle disse timene. Noe kjent. Men nå var det som at en kald mur sakte men sikkert hadde bygget seg opp mellom dem for hvert skritt de tok. Da de var framme så de på hverandre før de begge så ned på skoene sine.
«Jeg som akkurat hadde funnet deg», sa Sine lavt etter en stund. Han smilte.
«Og du brukte en evighet, som vanlig!». De lo.
«Jeg skal komme meg vekk herfra en gang jeg også, vet du», sa hun og så opp.
«Jaså?»
«Ja definitivt. Kan jeg se etter deg da?»

Han smilte. Et varmt og oppriktig smil denne gangen. Han dro henne inntil seg og holdt rundt henne helt til de kunne høre lyden av rullende dekk mot våt asfalt. Bussen stoppet foran dem, og han slapp taket.
«Du finner meg, neste gang også», smilte han og rufset henne spøkefullt i håret. «Men ikke bruk så lang tid neste gang!», sa han før han steg om bord i bussen.

Sine betraktet han mens han rakte bussjåføren en pengeseddel, og beveget seg innover i bussen. Han valgte et sete bakerst i bussen, lente seg mot ruten, og geipet i det bussen trillet av gårde. Sine ble stående og se etter bussen helt til den svingte ut av boligfeltet, og var ute av synet.

Hun tittet ned på bakken mens hun forsøkte å fordøye de siste timenes hendelsesforløp. Hun ble dratt ut av sine egne tanker da hun la merke til at vannet på asfalten hadde funnet veien inn i skoene hennes. Hun kikket en siste gang i den retningen bussen hadde forsvunnet, før hun tok de første skrittene hjemover. Ikke gjem deg alt for godt neste gang, Benjamin.

Andora Charlotte Hylland, novelle.Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Novelleserien «Gjemsel» kommer i fem deler. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.