Kåseri: Løp for livet!

0

Det hele begynner som en uskyldig spøk på fylla. «Vi burde så sykt løpe halvmaraton i Amsterdam, da dere! En venninne av søstera mi løp for sånn syv år siden og sa det var sykt fett!» Vanligvis ville du filtrer ut hele samtalen. Men akkurat nå, med akkurat dette nivået av promille, så sier hjernen din noe annet. En liten del av deg er faktisk overbevist om at dette er noe du er i stand til. Dessuten har du jo seks måneder på deg til å komme i ditt livs beste form. Piece of cake. Du våkner til en tekstmelding som bekrefter din påmelding til Amsterdam halvmaraton.

Men det blir kanskje litt for mye kake, og seks måneder senere sitter du i saksa. Joda, du har jo løpt et par langturer, og joda, du har tenkt mye på trening de siste månedene. Men det ble liksom alltid med tanken. Nå sitter du igjen med en følelse av tapt tid og tapt potensiale. Du som sikkert kunne blitt en del av Team Ingebrigtsen om du hadde orket å… ja, trent.

Mens du hiver joggeskoene aggressivt ned i kofferten, vurderer du dine muligheter. Det å brekke høyrebeinet, for eksempel, kan umulig være like smertefullt som å løpe to timer i strekk. Dessuten er det jo ikke like nedverdigende som det å komme sist i mål av de til sammen 16 000 deltakere. Men flybilletten er booka. Og innen venninnegjengen er det til og med en anelse av konkurranseinstinkt.

«En skulle nesten tro at barndomsvenninnen din er blitt Mo Farah over natten, så mye peiling hun har. Hun som sist du så henne hadde en kebab i den ene hånden og en sigarett i den andre»

Ingen snakker om noe annet, og jo nærmere dere kommer start, jo mer intens blir praten om proteinshakes og kompresjonstights. En skulle nesten tro at barndomsvenninnen din er blitt Mo Farah over natten så mye peiling hun har. Hun som sist du så henne hadde en kebab i den ene hånden og en sigarett i den andre. Hun har til og med planlagt hvilket undertøy hun skal ha på seg. Man risikerer IKKE å få gnagsår under puppene, liksom.

Nervene til tross, så ender du opp på startstreken sammen med de rundt 1600 andre sinnssyke mosjonistene. At det finnes så mange masokister i verden, var du rett og slett ikke klar over. Det er vel ingen som genuint liker løping? Du trekker konklusjonen at det må være en form for kollektiv psykose.

Det er rundt tretti sekunder igjen til start når du med ett innser at du må på do. Veldig beleilig. Første kilometer går som det suser. Du vurderer ikke muligheten at det er adrenalinet, ikke kondisen din, som driver beina fremover. Ditt livs beste form har endelig meldt sin ankomst. Hvem skulle trodd?! Og i dette øyeblikket, to minutter inn i løpet, så elsker du halvmaraton med hele ditt hjerte. Du løper forbi person etter person og selvtilliten øker stadig. Kanskje du setter en ny norsk rekord, eller noe!

Etter tre kilometer er beina med ett litt seigere. Du puster nå som en hval og svetten pipler ned i øynene. Alt svir. Dessuten har du nå hørt den samme sangen tre ganger. Det må være noe galt med spillelisten. Eller kanskje har telefonen din gitt opp? Eller er det øretelefonene? Du har selvfølgelig ikke tid til å stoppe for å sjekke. Jo fortere du løper, jo fortere er det over.

Fem. Du møter på en drikkestasjon. De tilbyr deg vann, energidrikk, banan, og en eller annen proteinbar. Bare vannet virker fristende. Men det å drikke fra en pappkopp mens du løper ti kilometer i timen er ikke like lett, det heller. Det meste siler ned halsen din og setter sitt merke på den hvite t-skjorten din. Alle kan garantert se sportsbehåen din nå. I det minste er det avkjølende.

Åtte kilometer. Har du virkelig bare løpt tre kilometer siden du sist sjekket? ÅTTE KILOMETER? Du kunne ha sverget at du hadde løpt femten. Er det kanskje noe galt med løypen? Kanskje skiltene tilhører et annet løp, eller kanskje pulsklokken har konket på samme måte som telefonen din?

Ni. Nei. Løypeskiltene stemmer. Du er altså ikke halvveis, engang.

Tolv kilometer. Ny drikkestasjon. Du går forbi alle bodene for å spise samtlige bananer og proteinbarer. Å drikke viser seg å være mye enklere når man ikke løper. Du skyller ned energidrikken før du helt klarer å ta innover deg at den er farget neonblått. I magen ligger en klump av tomme karbohydrater og artifisielle smakstilsetninger. Umulig at kroppen klarer å bryte ned disse kjemiske molekylene.

Tretten. Magen kapitulerer. Munnen smaker fortsatt neonblått. Du vurderer å oppsøke en av disse festivaldoene som står langs løypa, men inni disse blå boksene av plast har altså hundrevis av svette mennesker vært før deg. Og bare tanken på det gjør deg kvalm.

Femten. Du har nå hørt den samme sangen syv ganger og begynner nå å vurdere om du bare skal kaste mobilen din en gang for alle.

Atten. Publikum er nå på sitt høyeste, både når det gjelder mengde og volum. Noen mener kanskje at en real heiagjeng kan virke motiverende, men ikke du. Det er jo ikke rart at de står der og smiler – DE LØPER JO IKKE! Neven din klemmer fortsatt rundt pappkoppen som du fikk for et par kilometer siden. Det skal hjelpe for hold. Eller mageknip. Eller kreft. Du er usikker. Når du passerer en av de mest entusiastiske heiagjengene vurderer du å kaste den på dem. De er vitne til et hav av smerte, og der står de med et smil om munnen. En gjeng med psykopater.

Tjue kilometer og seks hundre meter. Et skilt forteller deg at du har fem hundre meter igjen. Alt gjør vondt. Alt. Det føles ut som om du har vært i slåsskamp – og det føles ut som om du har tapt. Nedtellingen starter – 200, 150, 100, 50 – og før du vet ordet av det, er det over.

En dame i refleks-vest henger en medalje rundt halsen din. Du blir igjen tilbudt neonfarget sukkerdrikke og banan, men vifter det vekk. Alle prøver desperat å komme seg ut fra stadion, men det tar for lang tid. Beina klarer ikke mer. Du legger deg langflat ned på bakken, helt skamløst. Mens svette, middelaldrende menn tråkker over deg, lover du deg selv å aldri finne på noe så sinnssykt igjen.

Tre uker frem i tid og du er tilbake ute på byen med venninnegjengen. I dine gjenfortellinger av løpet, fremstår alt stadig mindre dramatisk. Du presterer til og med å påstå at du synes det var litt gøy. Og med rødvinshjerne er du nok ikke den første som gjør noe du angrer på. Du våkner med en tekstmelding som bekrefter din påmelding til nok et halvmaraton.

ingvild-wathne-johnsen-kaseriKåseriet er en fri og humoristisk spalte der alt kan tas opp. Spalten skrives av Ingvild Wathne Johnsen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here