Pling: Emojis – et internasjonalt alfabet

0

Vi kjenner alle til dem, enten vi liker å bruke dem eller ikke. Emojis har vært et kjent fenomen helt siden MSN-tida som de fleste av oss studenter husker godt. Alle husker sikkert de små bildene og gif-ene man sendte hverandre og lagret med en tastesnarvei. Under kallenavnet sitt skrev man gjerne navnet på de som var bestevenninnene sine den dagen, med ti tusen hjerter bak, og beskrev humøret sitt med en emoji, eller «emoticon» som vi kalte det i de gode gamle dager.

Noen ganger lurer jeg på om det var da hele rabalderet startet. I dag blir folk fornærmet og man virker direkte sur og skaper drama uten like om man dropper smileyen eller hjertet bak en setning. Å skrive «Gratulerer med dagen» uten å utdype sine følelser for denne personen gjennom et bildeansikt eller en fest-emoji er en sterk fornærmelse i dagens samfunn. Da kan man like godt la være å skrive en gratulasjon, hvis man ikke har tenkt å gjøre det med innlevelse. «Greit at du er sur, ass, men må du gjøre det så tydelig på Facebook-veggen min?»

Det er latterlig, men i enkelte situasjoner har jeg tatt meg selv i å gjøre det samme. Skriver noen «ok» uten et smilefjes eller hjerte bak, fremstår personen sint eller irritert og man blar gjerne opp i samtalen for å se hva man har gjort galt. Det har vært mange misforståelser mellom meg og pappa, som ikke en gang vet hva emojier er, for å si det sånn. Noen bruker dem ikke i det hele tatt, andre trenger dem for å måle stemninga i samtalen. Det kan fort bli en kulturkræsj mellom disse to typene mennesker. For det er nemlig bare to typer mennesker: de som ikke bruker emojis, og de som bruker dem.

“Man sender åpenbart ikke et gråtende kattefjes i en oppsigelsesmail, eller andre formelle skriftlige kommunikasjoner med jobben. En SMS til sjefen er jo lite høytidelig, og da må et smilefjes være lov, eller?”

Andre ganger er emojis et stort fy-fy. For eksempel i en mail til sjefen, eller en formell e-post til ordføreren. Sjefer i 40-50-årene er nemlig ofte av den personlighetstypen som ikke bruker dem. Emoji-gamet må være på plass, for man kan fremstå som ganske useriøs dersom man bruker dem feil. Know your lane. Selv syns jeg det er vanskelig å skille mellom situasjoner hvor det er galt eller rett å slenge inn et gult latterfjes eller en apekatt med hender foran øynene.

Man sender åpenbart ikke et gråtende kattefjes i en oppsigelsesmail, eller andre formelle skriftlige kommunikasjoner med jobben. En SMS til sjefen er jo lite høytidelig, og da må et smilefjes være lov, eller? En god regel å skrive om på her kan jo kanskje være at: «du gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg». Altså, har ikke sjefen sendt deg en emoji, så unngå å sende en tilbake. Sannsynligheten her er uansett stor for at de ikke har emojis på telefonen, og at sjefen nå syns du er rar som sender masse tomme firkanter i hver SMS.

Emojis er virkelig blitt en stor del av hverdagen til de fleste av oss, kanskje uten at vi egentlig vet det selv. Så opptatt er vi faktisk av dem, at folk nekter å oppdatere telefonen sin fordi de nye emojiene som ble lansert med den nyeste IOS-oppdateringen er for stygge. Det er ingen tvil om at vi er blitt mer visuelle i skriftspråket vårt, og det trenger ikke å være en negativ ting. Men ikke dra det for langt. Det vanlige alfabetet bør og skal være hovedalfabetet vårt. Basta.

Christine-Johnsen-Pling.-1024x684«Pling» er en spalte om sosiale medier som blir skrevet av Christine Johnsen.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here