Vagabond: Vi var alle i samme båt

0

Høsten 2011 fullførte min familie og jeg vår første av flere havkrysninger på vår reise rundt jorden. Med positive intstillinger, proviant og høye forventninger la vi ut på åpent hav fra Lanzarote.

Tekst og foto: Julia Doksæter Horn

Atlanterhavskrysningen skulle ta tre uker ifølge planen. Men er det én ting seilere lærer seg ganske raskt er det at ting gjerne ikke går etter planen. Det som kan bli ødelagt, blir det. Filosofen Thomas Hobbes snakker om hvordan vi mennesker unngår en naturtilstand ved å basere samfunnet vårt på kontraktteorier. Disse fungerer som bindende avtaler mellom medlemmer av et samfunn, hvor de alle gir fra seg en del av sin frihet for å trygge felles interesser. Samfunn på land bygger på slike teorier. Livet til sjøs, kanskje i en enda større grad.

Idyllen før smellet
Det luktet mat fra byssa, lillebror hadde tatt fatt på bok nummer to og pappa og jeg småpratet i cockpit til lyden av dønningene som løftet oss opp og ned. Ettermiddagsbrisen rufset i seilene og solen lå lavt på himmelen. Livet smilte og vi var riktig fornøyde med hvordan kryssingen gikk som planlagt. «Med denne farten når vi kanskje Barbados før tiden», sa pappa.
Etter bare én uke til havs, hadde allerede fantasien om å se land og kafeer med wifi meldt seg, og vi spinket og sparte på twix-sjokoladen nederst i kjøleboksen. Hverdagen jeg da synes var nokså tøff var kun en smakebit på hva som ventet oss.

Smellet
Et smell. Den idylliske stemningen forsvant. Pappa og jeg så på hverandre. «Hva var det?»
To smell. Stemningen opphørte. Raske skritt i trappen etterfulgt av to nervøse fjes dukket opp fra kabinen og pappa lå allerede med øret inntil siden av cockpit hvor lydene hadde kommet fra. Roret levde sitt eget liv og pappa virket til nå som den eneste som skjønte hva smellet hadde resultert i. Autopiloten var gått i stykker. Det er her samfunnskontrakten kommer inn i bildet. En familie på fire skjønte alle hva som måtte gjøres for å få kontroll på situasjonen, og inntok hver sin plass for å oppnå det felles beste.

«Vi fryktet alle hva som ville skje videre, og satt tause og så på at pappa fiklet med en åpenbart fortapt autopilot»

Uten en lyd tok mamma roret og lillebror og jeg hjalp pappa med å få tilgang til autopiloten. Den var knust. Rorets automatiske styrekraft var eliminert, og vi hadde ingen reserve.

Middag som høydepunkt
Solen duppet i horisonten og vinden la seg. Vi satt der alle sammen, i samme cockpit, i samme situasjon, i samme båt. Vi fryktet alle hva som ville skje videre, og satt tause og så på at pappa fiklet med en åpenbart fortapt autopilot. Etter enda litt tid hadde solen forsvunnet i havet og farget himmelen oransje.

Det var da pappa omsider ga opp metallklumpen. Klumpen som opprinnelig skulle ha ført oss til Karibien. Klumpen som gjorde at vi kunne sove i skift om natten. Klumpen vi ikke trodde vi kunne klare oss uten. Ødelagt. Pappa sukket, satte seg opp og møtte tre fortvilede blikk.
«Det er en to ukers seilas til Barbados herfra. Vi kan ikke snu. Vi har ingen autopilot, men styremekanismen er det ikke noe galt med. Slik jeg ser det, har vi kun ett valg».

Han trengte ikke si mer. Igjen skjønte vi alle hva som skulle til. Oppgavelister ble skrevet. Mamma og pappa skulle bytte på å styre hele døgnet. Lillebror og jeg byttet på å bake brød, lage kaffe og mat og holde energien i cockpit oppe. Aldri før hadde det vært viktigere med humor og positive innstillinger.

atlanterhavet-25bUNIKE DYREARTER: Atlanterhavet byr på et rikt dyreliv, på bildet ser du en false killer whale.

Dagene var tunge, og optimismen gikk fra høy til lavt på kort tid. Likevel visste vi alle hva som ville være alternativet hvis vi ikke holdt ut. «Vi kan sende MAYDAY, og bli plukket opp. Det eneste vi får med oss da er en liten bag og de kommer til å senke båten».

Vi var ikke kommet så langt for å gi opp når vi fikk litt motvind. Hverdagene ombord fortsatte, twix-sjokoladen forsvant gradvis og dagens høydepunkt var middag.

21 dager
Rutinene satte seg i fingrene. Våkne, stå opp (klærne hadde man allerede på seg fra dagen før), kanskje lage seg frokost hvis bølgene tillot det, sette seg i cockpit og slå av en prat med rormann. Lunsj. Brød og kaffe lages, men ikke åpne ovnen før rormann sier at dønningene har roet seg. Brødet som for noen dager siden smakte deilig og hjemmebakt, smakte nå kvalmende og kjedelig. Middag. Vi sitter oppe i cockpit og nyter lukten av hjemmelaget mat. 21 dager var gått. Vi var utslitte, men yre. I dag var dagen. I dag skulle det skje.

“Vi unngikk Hobbes’ naturtilstand og hadde kommet oss fra øst til vest, i vår innsats på å nå Barbados – vårt felles mål»

«Når tror du vi ser land?» Det var mye vind. Vi drev fremover i god fart. Alle satt spente i cockpit. Fantaserte om Internett, brus og ferske grønnsaker. Gulrøtter er kun spennende i en begrenset periode. Vi spiste frokost, lunsj og middag. «Er du sikker på at vi kommer frem i dag?»

Mål i sikte
Klokken nærmet seg midnatt. Så ser vi det. En tynn stripe med intense lys kommer frem i horisonten. Vi hadde gjort det! Vi unngikk Hobbes’ naturtilstand og hadde kommet oss fra øst til vest, i vår innsats på å nå Barbados – vårt felles mål. Vi hadde fordelt oppgaver og innordnet oss med fleksibilitet i et system, hvor vi hadde gitt avkall på en rekke individuelle ønsker og behov til fordel for fellesskapet.

Jeg må si meg uenig med Hobbes når det kommer til hans meninger om naturtilstanden, fordi vi i denne sammenhengen snakker om en familie. Jeg tror aldri vi om bord i seilbåten midt ute på Atlanteren noensinne ville ha kommet til et så primitivt stadium. Et stadium der vi alle hadde tenkt på oss selv og hvor vi kun ønsket å oppfylle egne interesser. Grunnen til dette er at jeg mener familiemedlemmer er villige til å gi fra seg litt flere friheter for å oppnå det felles beste, fordi de både har en egen- og fellesinteresse for å ta vare på familieverdier- og bånd.

Hadde rorets styrekraft sluttet å fungere eller vi hadde gått tom for mat, ville vi fortsatt ha tatt hver våre arbeidsoppgaver for å nå Karibien, fordi vi ville ha tviholdt på felles verdier så lenge vi kunne.
Man trenger ikke nødvendigvis en overmakt som setter regler i dette tilfellet. Arbeidsoppgavene gjennomføres instinktivt når situasjonen blir farlig nok. Vi var alle i samme båt, med et felles ønske og et felles mål. Det var drivkraft nok til å unngå naturtilstanden Hobbes snakker om, og komme oss hele veien til Barbados.

Vagabond er et fast innslag i SmiS-avisa der studenter forteller om sine reiseopplevelser. Har du en opplevelse å fortelle om? Ta kontakt med kulturredaktør på kultur@smis.no.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here