Tekst: SmiS-skribent – Foto: Lisa Ravna Rørmoen
Bandet starter showet ved å gå ut på scenen etter tur, til applaus fra et forventingsfult publikum. Vokalist Ingrid Helene Håvik entrer til sist scenen med et glass rødvin, som hun gjennom hele konserten nipper til inn imellom sangene. Gruppa er kledd i svart, og Håvik står fremst på scenen med et par sko som gir henne minst 20 centimeter ekstra. Dette, kombinert med lysene som kommer bakfra, får dem til å se ut som dansende skygger i det spektakulære lys- og røykshowet.
Først ut er låta My name is liar, fra det nye albumet, Camp Echo. De starter med et par rolige låter, og allerede her er det lett å forstå hvorfor gruppa var nominert til årets liveartist. Etter sang nummer to stopper de opp, og Håvik sier ”Det er så sjukt mange folk her”, til det fulle konserthuset.
Etter litt småsnakk med publikum setter de i gang med noen av sine mer kjente låter, som Leaving no traces, Someone who´ll get it og Golden ticket. Dette er til stor begeistring fra et tidligere litt tafatt publikum. Man merker kjapt at publikum presser seg nærmere og nærmere scenen, og med et er det så mange mobiltelefoner og hender i været at det nesten er vanskelig å se. Stemningen tar seg betydelig opp etter de første tjue minuttene, noe som resulterer i allsang, klapping og en god del skravling. Noe som igjen lager litt bråk under de rolige partiene i sangene.
En time og et kvarter etter at bandet kom på scenen takker de for seg. Dette fører, ikke overraskende, til tramping og roping fra publikum. Noe som, igjen ikke overraskende, fører til at bandet kommer tilbake og avslutter med to av sine mest kjente sanger. Hvilket inkluderer introsangen til Frikjent, noe som gir alle frikjent- fans stjerner i øynene og gåsehud på armene.
