Filmspalten: Kannibalisme, boksing og Elijah Wood

0

Du går ut av kinosalen etter å ha sett en film på Alamo Drafthouse, og tar en buss til et treningssenter. Der ser du to menn som argumenterer om at Zack Snyder er et undervurdert filmgeni. Etter to minutters debatt, får begge to boksehansker og slår hverandre i en boksering. Sånn er Fantastic Fest, en festival for sjangerfilm og fans av det bisarre.

Jeg har elsket film siden jeg så nyutgivelsen av «Star Wars: Episode IV» på kino på slutten av 90-tallet. Men jeg begynte først å ta min interesse om film på alvor når jeg skrev min første anmeldelse for SmiS i 2014. Det var anmeldelsen av «Boyhood» og den fikk terningkast 6 fra meg. Da begynte jeg å følge med på filmfestivaler som Cannes, Toronto og Sundance, men trodde aldri at jeg skulle oppleve en slik festival. Disse festivalene er dyre, langt borte og filmer som vises der er vanligvis kjedelige dramaer fra utlandet som vinner priser, men ikke publikumet.

«Ingenting kunne forhindre deg i å ta en selfie med Tim Burton eller Dolph Lundgren som også var på festivalen»

Derfor var jeg veldig interessert da jeg først hørte om Fantastic Fest. Om hvordan det i motsetning til andre festivaler, ikke finnes noen atskillelse mellom presse, filmfolk og vanlig publikum. Du sitter i samme salen, og kanskje ved siden av regissører og skuespillere. Hele festivalen skjer på samme kinoen, så man slipper å gå fra kino til kino mellom visningene, som på Bergen filmfestival. Man spiser og drikker mens man ser på film, siden de serverer mat og alkohol i kinosalen. Dette betyr at alle som går på Fantastic Fest er under samme tak i åtte dager, både presse, kjendiser og fans.

Første dagen så jeg Elijah Wood (ja, selveste Frodo fra Ringenes Herre) i lobby til kinoen. Før jeg rakk å spørre om et bilde, gikk han i kinosalen for å se en film. Jeg var litt skuffet, men snart fant jeg ut at han kom regelmessig til festivalen og jeg fikk snakke med han flere ganger. Og dette er en grunn til hvorfor Fantastic Fest er den beste festivalen for både filmfolk og fans. Det er ingen rød løper. Det er ingen sikkerhetsvakter. For de fleste er filmene som vises under Fantastic Fest små filmer fra ukjente regissører og skuespillere. Men når kjendisene kommer til festivalen, behandles de som vanlig festivaldeltakere. For de to store filmpremierer, som «Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children» fra Tim Burton og «Split» fra M. Night Shyamalan, var det ingen spesialbehandling. Det eneste som markerte at de var «store» var noen etiketter på gulvet slik at pressefolk hadde hver sin plass for å ta bilder. Ellers var det ingenting som kunne forhindre deg i å ta en selfie med Tim Burton eller Dolph Lundgren som også var på festivalen.

De første tre dagene tok jeg bilder med så mange folk som jeg kunne. «Når kan du møte Elijah Wood eller regissøren Nacho Vigalondo igjen i livet?» tenkte jeg. Svaret var: annenhver dag, når jeg fikk snakket om film med begge to. På dag seks av åtte møtte jeg Ellar Coltrane fra filmen «Boyhood». Jeg ønsket å ta et bilde med han og snakke om hvor viktig hans film var for meg. Men jeg gjorde ikke det. Jeg sa bare «Hi, I loved your movie. What have you seen so far today?», og begynte å snakke om filmer vi hadde sett på festivalen, hvor dårlig noen av dem var, og om selve festivalen. Han snakket om hvor flott det var at vi bare kunne snakke uten noen paparazzi eller en flom av folk som spør etter bilder. Da ble jeg litt flau for å ha tatt bilder med folk de forrige dagene, og bestemte meg for å stoppe. Et bilde viser bare et øyeblikk, ikke med en person, men en kjendis, et objekt. Jeg syntes det var bedre å snakke en halvtime enn å ta et bilde å gå bort. Det var bedre å faktisk bli kjent med en skuespiller som jeg liker.

Men festivalen handlet ikke bare om å møte kjendiser, selv om det var kult. Det var mange arrangementer under festivalen hvor det var karaoke-konkurranse en dag, der filmregissører viste at de kan mer enn å lage film. Det var også en spisekonkurranse, hvor deltakere måtte blant annet spise rotte. Og min favoritt arrangementer: Itchy-o.

En kveld hørte jeg at et musikkorps begynte å spille. Ikke et vanlig musikkorps, men Itchy-o. Et band med 32 maskerte medlemmer som spiller en blanding av elektronikk musikk og metal, med en DJ som sykler, en kinesisk drage og trommeslager med meksikanske sombreroer. Jeg så på konserten da plutselig et av bandmedlemene stirret på meg, og ga meg en ubehagelig lang klem. Så ser jeg til venstre og Elijah Wood og Kumail Nanjiani danser med den kinesiske dragen, og grunnleggeren til festivalen spiller trommer uten skjorte.

I tillegg til arrangementer innebar festivalen selvfølgelig film. Fantastic Fest er en feiring av filmer. Jeg så 34 filmer i løpet av åtte dager. Noen av de var utrolig kjedelig og dårlig. Andre var blant de beste filmene jeg har sett noensinne. Som jeg skrev tidligere, var jeg interessert i Fantastic Fest fordi de viser den type filmer jeg liker. Skrekk-, fantasi-, scifi-filmer dominerer programmet til festivalen. Den eneste filmen som ikke var helt en sjangerfilm, som var «normal» var «Toni Erdmann», en komedie fra Tyskland som er landets Oscar-kandidat. Ellers så jeg alt fra en monsterfilm med kortvokste menn fra Thailand, til «Bad Black» en actionfilm fra Uganda med et budsjett på 200-dollar.

De beste filmene som jeg så på Fantastic Fest, som er eller kommer på kino i Norge er:

  • «Arrival»: Tolv romskip lander på jorden. Og hemmeligheten til menneskehetens overlevelse finnes ikke i hærer, men i en lingvist som prøver å kommunisere med romvesener og finne ut hvorfor de er her.
  • «Raw»: En film om en vegetarisk jente som går på veterinærskole. Første dag på skolen må hun spise rå mat, og plutselig blir hun kannibal. Dette er ikke en skrekkfilm, men en film om å vokse opp når du føler deg annerledes enn de aller fleste.
  • “Safe Neighborhood»: Det er jul. Ashley er barnevakten til tolvåringer Luke. Hun må forsvare han og huset når fremmede bryter inn, men snart oppdrager hun at dette er ikke en vanlig hjemmeinvasjon. Filmen er som en skrekkfilmversjon av «Home Alone».
  • “Relief: The possession of Janet Moses»: En dokumentarfilm om en jente fra New Zealand som ble drept av sin egen familie når de prøvde å gjennomføre en eksorsisme på henne.
  • «The Lure»: En polsk musikal om havfruer. Trenger jeg å si mer?
    Jeg møtte masse kule folk, både filmfans og filmfolk på Fantastic Fest. Jeg har allerede planer om å komme tilbake neste år, sulten på nye merkelige og fantastiske filmer.

Jeg møtte masse kule folk, både filmfans og filmfolk på Fantastic Fest. Jeg har allerede planer om å komme tilbake neste år, sulten på nye merkelige og fantastiske filmer.

Rafael MotamayorFilmspalten tar for seg alt innen filmverdenen, og skrives av Rafael Motamayor.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.