Diskografi: Helvetsuka

0

Vi har kommet til denne tiden av året – når gradestokken nekter å rikke seg over ti pluss og nattens mørke innhenter deg før barne-TV har rukket å bli ferdig. «Winter is coming». Som når Huffsa inntar Mummidalen kommer vinterdepresjonene, og vi begynner å tenke på sommeren som var. I sommer var jeg på Roskildefestivalen – min første gang. Det var slitsomt, men samtidig var det et av de absolutte høydepunktene i livet mitt.

Å være på Roskilde er en utholdenhetstest – for musikkelskere er det som Helvetesuka i militæret. Du vil prøves og plages, i både kropp og sinn. Kommer du fra det med helsa i behold blir du som han gamlingen på sykehjemmet – du vet, han som ikke klarer å holde kjeft om krigen. Du trenger en restitusjonsfase på noen uker for å komme deg i etterkant. Det er først da du begynner å innse hvilket inntrykk denne opplevelsen har hatt på deg.

Det er et sirkus. Rundt 130.000 mennesker besøker festivalen hvert år, hvorav rundt 80.000 av disse telter opp i campingområdet. Musikalsk er det en salig blanding: obskure undergrunnsmusikere kniver om oppmerksomheten med klodens største headlinere, alt mens øl (og hasjen) flyter fritt. Som en ung representant fra det litt kjølige, snusfornuftige Norge var det, på mange måter, en åpenbaring. Her er noe av det jeg lærte:

90-tallet. Det er tilbake. Addidas track-pants – tusenvis av dem. Halvparten av festivalgjengerne ser ut som en gjeng med Aqua-Lene- og Sporty Spice-groupies. Crop tops, underpupp, septumringer, fletter – det var som å våkne opp i et parallelt univers hvor Bill Clinton fremdeles er president og sexskandalen med Monica Lewinsky enda ikke hadde sett dagens lys. Jeg kjøpte resolutt en falsk nesering, sånn for å passe inn.

«Med mindre du pakker med deg et middels apotek, eller er oppegående nok til å reservere en plass på Camp «Silent and Clean», er søvn noe du må gjøre i korte intervaller»

«The smell of piss is so strong it smells like decent bacon». Jason Williamson i «Sleaford Mods» beskriver Nottingham i sangen «Tied Up in Nottz» på Avalonscenen i festivalområdet, men for meg kunne den like gjerne beskrevet Roskildefestivalen. Jeg vet ikke om det luktet bacon, men eimen var stram, og den lå som et kvelende teppe over de rundt 1 300.000 kvadratmeterne som omfatter festivalen. De er ganske avslappet på dette med vannlating, disse danskene. Ekstra hjelpsomt er det at arrangørene demonstrativt har hengt opp bilder av politikere og andre kjentfolk langs urinalgjerdene, slik at du med omhu kan velge hvem du ønsker å gjøre ditt fornødne på. Jeg er litt uklar på dette, men jeg tror jeg valgte Donald Trump ved flere anledninger. En morsom konsekvens av denne «gjør-det-hvor-du-må»-holdningen var omfanget av offentlig nakenhet – aldri før har jeg fått så mange ufrivillige anatomilekser om den menneskelige kropp enn det jeg fikk på Roskilde.

Søvn – en luksus du ikke har. Med mindre du pakker med deg et middels apotek, eller er oppegående nok til å reservere en plass på Camp «Silent and Clean», er søvn noe du må gjøre i korte intervaller. Jeg kunne stille klokka etter de hyggelige naboene våre som vartet opp med teknomikser av den danske syklisten Bjarne Riis dopingtilståelser – hver morgen, konsekvent klokken fem, dundrende ut av hjemmelagde subwoofere. Du leste riktig. Jeg har fremdeles mareritt om Bjarne Riis som «har taget EPO».

Men det var verdt det til slutt. Det finnes få ting i verden som er i stand til å forene hundretusenvis av mennesker på denne måten, på et og samme sted. Et sted hvor 80.000 mennesker frivillig bosetter seg på et forblåst, illeluktende jorde i en hel uke uten søvn. Religion. Og krig, selvfølgelig. Men at vår felles kjærlighet for musikk er i stand til å gjøre det samme, rører noe dypt inni meg. Mørketiden blir litt bedre på grunn av det.

joachim-voll-diskografi«Diskografi» er en spalte om musikk, som blir skrevet av Joachim Voll.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here