Kåseri: Valgets kvaler

0

Det er oktober og vi nærmer oss årets skumleste sesong: valgsesongen. I det ene hjørnet står en ostepopp med parykk og stormannsgalskap. I det andre står en av tidenes mest kvalifiserte kandidater. Ikke at det er så viktig. Det er jo noe med henne, sier de, noe som gjør at de bare ikke klarer å like henne. Jeg skal gi deg tre sekunder på å gjette nettopp hvorfor USAs første kvinnelige presidentkandidat har vanskeligheter med å bli likt.

Første runde. Idealismens valg faller ikke på den historiske kvinneskikkelsen, men på nok en hvit, gammel mann med lang fartstid i politikken. Det er nesten ironisk at Bernie Sanders skulle bli tusenårsgenerasjonens kandidat, at en så konvensjonell figur skal stå for radikalismen selv.

Clinton tar penger fra Wall Street. Det er plutselig ikke lov lenger, nå som Sanders er på banen. Pengene skal ut av politikken. Hans velgere velger blankt å se bort fra det faktum at alle kandidater, utenom Sanders selvfølgelig, har tatt imot store penger fra diverse interesser. Ja, fordi de nå holder Clinton til en høyere standard enn de gjorde Obama for åtte år siden. Jeg lurer på hvorfor?

På fullstendig motsatt side av skalaen kan plutselig alle bli president. Vi begynner løpet med 17 republikanske kandidater. Debattene blir til sirkus. Det blir ikke mye taletid på den enkelte kandidat, og mens de angriper hverandre for alt det er verdt, sniker det seg en ostepopp inn med et par kvinne- og innvandringsfiendtlige kommentarer før sendetiden er over.

Ingen angriper outsideren. Han er ingen reell trussel. Ikke enda. Han har også et anstrengt forhold til sannheten. Det vil si, han forholder seg ikke til sannheten overhode. Det kan være en utfordring å debattere med.  Det hjelper at han står opp mot kanskje verdens mest mislikte politiker – den amøbelignende skapningen ved navn Ted Cruz. Han er en kultkristen jypling som får kallenavnet zodiak-killer. Ingen liker Ted Cruz. Og plutselig, bare åtte måneder for sent, innser partiet at det nå er snakk om pest eller kolera.

Til slutt står det to igjen. For demokratene stiller Hillary Rodham Clinton. Hun er etablissementet gjenfødt, til mange radikales store fortvilelse. En annen måte å si det på er at hun har vært i offentlig tjeneste i over 20 år. Det er et spørsmål om glasset er halvfullt eller halvtomt.

«Trump avbryter Clinton hele 51 ganger i løpet av den 90 minutter lange debatten. Enhver kvinne som har diskutert med en middeladrende, hvit mann kjenner det knyte seg i magen»

Republikanerne må derimot erkjenne at det etablertes nederlag. De er nå outsiderens parti. Hans navn er Trump, men jeg foretrekker ærlig talt ostepoppen. Vi trenger ikke ofre hans navn, og dermed også hans merke, mer oppmerksomhet enn han allerede har fått.

Det er her det må skytes inn at det finnes flere kandidater med i løpet. Eller, at de er «med» vil kanskje være å ta litt hardt i. Men la oss nevne dem bare for å være snill mot hipsterne som driver seriøs selvsabotasje: For De Grønne stiller kandidaten Jill Stein. Hun er av typen som skryter av egen helse når det kommer frem i pressen at Clinton har falt om. Veldig sympatisk, med andre ord. Det er også sendt ut en ordre om arrest mot Stein. For liberalistene stiller Gary Johnson. Han er imot skatt, imot statlige reguleringer som førerkort og våpenlover, og han liker hasj. Han vet heller ikke hva Aleppo er for noe, og han kan ikke nevne en eneste utenlandsk president eller statsminister. Mulig han må roe ned den hasjrøykingen en smule, i alle fall om han ønsker å bli president.

Den første debatten finner sted natt til tirsdag 26/09 norsk tid. De to uavhengige kandidatene, Stein og Johnson, må stå på barrikadene utenfor og protestere. Ingen bryr seg noe særlig. Kanskje foretrekker de å være der. Opposisjon er lettere enn posisjon. Da er alt du trenger å gjøre å klage.

Herr ostepopp Trump med parykken på snei ser mindre oransje ut enn tidligere. Clinton er iført en rød drakt. Frisyrene er påklistret med en mengde hårspray. Intet vindpust her i gården skal kunne rasle i disse hårstråene. Den oransje mannen klarer å forholde seg rolig i rundt ti minutter. Han fremstår som en reell presidentkandidat i omtrent femten. Så rakner det fullstendig, og staben hans på bakrommet river seg i håret. Det vil si, om de ikke allerede har revet alt ut.

Trump avbryter Clinton hele 51 ganger i løpet av den 90 minutter lange debatten. Enhver kvinne som har diskutert med en middeladrende, hvit mann kjenner det knyte seg i magen. Ordstyreren gjør lite. Han styrer i alle fall ikke ordet. Trump klarer å lire fra seg at han var imot Irak-krigen (løgn), at han alltid har trodd på global oppvarming (løgn), og at han er smart fordi han har unngått å betale inntektsskatt (ikke smart – egoistisk).

Etter debatten tar Trump til Twitter hvor han angriper en tidligere Miss Universe. Dette gjør han mellom klokken tre og klokken fem om morgenen. Kanskje er det søvnmangel som feiler Trump. Kanskje er det det som har vært problemet hele denne valgkampen. Kan noen tilkalle Arianna Huffington?

En uke senere er det klart for debatt mellom Tim Kaine og Mike Pence. Og ja, kandidatene er like kjedelige som navnene deres skule tilsi. Det finnes ikke et eneste valg i historien som har vært avhengig av utfallet i denne debatten. Folk bryr seg særs lite. Det er likevel lett å bite seg merke til at den notoriske homofoben Mike Pence gjør lite for å støtte opp mot sin presidentkandidat. Han legger opp løpet slik at han selv kan stille i 2020. Selv ikke Pence tror at Trump har en sjanse.

Akkurat nå er det mange liberale sengevætere verden over. Demokrater og andre liberale som er for kvinners rett til å velge, for homofilt ekteskap, og for innvandring. Nå ser de seg nødt til å migrere til Canada eller Mexico dersom Trump vinner valget. Det kan fort bli vanskelig, det, med den digre Trump-muren som kommer til å stå i veien.

Kanskje planen hele tiden var at muren ikke skulle stenge andre ute, men tvert imot stenge amerikanerne inne. Kanskje gjør Trump verdenssamfunnet en tjeneste. Det er jo nettopp det amerikanske folket som er grunnen til at en ostepopp er et lite valg unna verdens mektigste jobb og tilgangen til de nukleære kodene. For det synes jeg nesten de fortjener et par års karantene.

ingvild-wathne-johnsen-kaseriKåseriet er en fri og humoristisk spalte der alt kan tas opp. Spalten skrives av Ingvild Wathne Johnsen. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.