Diskografi: Hvordan musikken definerte «Stranger Things»

0

Noen ganger kan musikkvalgene i en film, TV-serie eller et videospill være så toneangivende (pun intended) at forholdet mellom musikk og bilde blir synergisk og totalt uatskillelig.

I sommer følgte jeg slavisk med på «Stranger Things», en av Netflix nye orginalsatsinger, og jeg var ikke den eneste. Opphausingen var og er total. Om du lever under en stein, her er «Stranger Things» oppsummert i grove trekk: året er 1983. Vi befinner oss i en søvnig småby i USA og følger blant annet en gruppe tolvåringer som mer eller mindre prøver å unngå å bli kveldsmat for en ond entitet som lusker rundt i buskene på nattestid. Og kanskje, bare kanskje er myndighetene involvert.

I det den neonrøde fonten til tittelsekvensen for første gang materialiserte seg foran øynene mine, var jeg solgt. Ørepluggene fylles opp av syntetiserte arpeggioer som pulserer ut som iskalde stikk mot ryggraden. Lyden er faretruende, klaustrofobisk og holder deg fastlåst foran skjermen, og den setter tonen for hva som skal komme.

«Lydbildet inviterer oss ut på en reise, den flørter med vår nostalgi og kunnskap fra tidligere verker, og skaper forventninger for innholdet»

Effekten er fengslende. Sci-fi og grøsserbautaene fra 70 og 80-tallet som Ridley Scotts «Alien» og John Carpenters «The Thing» dukker opp i tankene. Dette lydbildet inviterer oss ut på en reise, den flørter med vår nostalgi og kunnskap fra tidligere verker, og skaper forventninger for innholdet.

Kyle Dixon og Michael Stein har komponert orginalmusikken til «Stranger Things» og som medlemmer av Austinbandet «S U R V I V E», har de bred erfaring med analoge syntheseizere, et lydbilde som hele serien er gjennomsyret av. Dixon og Stein har ikke nødvendigvis emulert de elektroniske komponistene som dominerte filmmusikken på 70 og 80-tallet, men det er ingen tvil om at de erkjenner inntrykket som fremdeles ressonerer etter dem, flere tiår etterpå.

Men ofte trenger lyset igjennom de mørke skyene, og resultatet blir slående vakkert. «Kids» er kanskje det mest gjenkjennbare orginalsporet fra serien, og bytter ut fare og klaustrofobi med håp, eventyrlyst og barnslig glede. Dynamikken mellom det gode og det onde i lydbildet er et av de dramaturgiske virkemidlene som virkelig engasjerer i denne serien. Sammen med mengden musikksnutter som Dixon og Stein har komponert, og tilpasset, til nesten hver eneste scene, er det åpenbart at de har en dyp forståelse og kunnskap for hva de ønsker å formidle.

En stor mengde kommersiell musikk har også lurt seg inn i «Stranger Things», noe ingen TV-serie som blunker så uhemmet til 80-tallet kan være uten. Totos «Africa» og Foreigners «Waiting for a girl like you» er no-brainers, det er utvalget av engelsk new-wave og punk som skiller «Stranger Things» fra mengden. Johnatan Byers, en av de mer profilerte karakterene i serien, er så sosialt utilpass at det nesten gjør vondt, og miksteipene han lager for å holde ensomheten på avstand danner et klart bilde av hvilken person han er. Dette var 25 år før Spotify eksisterte. Det er ikke hvilken som helst ungdom anno 1983 som, dypt inne i Minesotas skoger, hører på hjemmelagde spillelister med Joy Division og The Clash.

Sist gang jeg hadde gleden av å se en så gjennomført audiovisuell pakke som «Stranger Things» var første gang jeg så «Drive» av Nicolas Winding Refn. Så om du fremdeles hører på Kavinskys «Nightcall» når du spaserer i mørket, eller i bilen på vei til trening: se første episode av «Stranger Things».

Lydsporet til «Stranger Things» er tilgjengelig på blant annet Spotify.

joachim-voll-diskografi«Diskografi» er en spalte om musikk, som blir skrevet av Joachim Voll.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.