Vagabond: Ferieparadis i Karibien

0

I sommer var kjæresten min og jeg på ferie i et av Karibiens mange ferieparadis. En øy med både overraskelser og opplevelser vi aldri vil glemme.

Tekst og foto: Sara B. Holmberg

Vi kjører fra vest til sånn cirka midt på øya. På veien er det falleferdige blikkbokkhus, skjeve restauranter og søppel i grøftene, med innslag av de største ferieparadisene du noen gang har sett. Hotellene ligner store slott, med hager i alle verdens farger og mønstre. Under palmetrærne sitter gartnerne og tar seg en pause fra den steikende solen. Paradishotellene har vakter ved inngangen, lobbymenn som tar kofferten for deg og servitører som gir deg forfriskende drinker med en gang du ankommer.

Fra paradis til slummen
Vi kjører videre og kommer til vårt hotell. Ikke et luksus- og paradishotell, men et stort og flott hotell bestående av fem «blokker» i sirkel med hage i mellom og basseng i midten. Og det ligger rett på stranden. En helt egen kritthvit strand, bare for hotellets gjester. Havet er turkist, og nesten gjennomsiktig. Det er paradisøya Jamaica.

Etter koffertene er lempet av på hotellrommet må vi ut for å finne en matbit. Vi begynner å gå nedover hovedgaten i den lille turistbyen. Det er et slags lite senter med klesbutikker, skobutikker og suvenirbutikker der, en koselig restaurant og et slags shabby gatekjøkken. Der selger de blant annet geitekebab (vi smaker ikke). Vi finner et supermarked, men bare et veldig lite et. Så vi fortsetter bortover hovedgaten en stund. Før vi vet ord av det står vi midt i det jeg vil kalle en slum. Det er uteliggere, falleferdige hus, markeder der fluene bader i den råtne frukten. Selgerne har hullete og møkkete klær, omtrent ingen tenner og krokete hender. Det står menn som griller kjøtt på blikkconteinere varmet opp av solen. Det vi trodde var et ferieparadis er også et land fra den tredje verden, hvor fattigdommen dominerer.

Men det er godt å reise til slike steder. Vi trenger å se kontrasten for å få en bedre forståelse av mennesker og verden. Steder som Jamaica lever på turisme, og utenfor turismen er det bare fattigdom. Det er brutalt å se, men det er likevel viktig. Jeg vil at dere skal vite akkurat dette, men videre vil jeg fortelle om vår fantastiske paradisferie på en øy midt i Karibien.

Giftige kråkeboller og fosseklatring
En dag lå vi på stranden i solsteiken, med føttene så langt ned mot vannet at bølgene slo over dem. Det kom en mann bort til oss med en haug av brosjyrer – hjemmelagde brosjyrer. Her hadde han bilder og informasjon om alle stedene man kunne reise og utforske på øya. Vi kikket mye og snakket litt penger, og ble til slutt enige om en dagstur som skulle ta oss til to av øyas hovedattraksjoner. Vi fikk også snorkling og øl med i prisen.

sara holmberg vagabond
Så da satte vi oss i båten med en gang. Første stopp var Dunns River. En turistattraksjon eid av myndighetene. Det er et vannfall nedover regnskogen, som ender ut i havet. Her fikk vi en guidet tur sammen med sikkert hundre andre turister. Vi startet på stranden, og klatret i kø oppover fossen. Turen tok vel rundt en halvtime, så vi avsluttet den med å bade i havet og sole oss på stranden, før vi gikk tilbake til båten.

I båten fikk vi øl og snorkleutstyr. Etter ølen var drukket opp hoppet vi i vannet med svømmeføtter og dykkemasker. Det er forresten ikke hai i havet ved Jamaica. Vannet er for varmt. Jeg spurte selvsagt om dette før jeg i det hele tatt dyppet lilletåen i vannet. Uansett, snorklingen var helt magisk. I det helt klare vannet var det fisker i alle mulige farger, og både svarte og hvite kråkeboller. De svarte er giftige, men de hvite kan man holde. Vi så store rokker, svære rev full av blå og rød småfisk og fisker akkurat som Nemo og Doris i Finding Nemo.

Etter en god stund i vannet fortsatte båtturen mot land. Vi ble tatt i mot av en sjåfør, som kjørte oss til vår neste destinasjon, The Blue Holes. Jeg har ikke annet å si enn at Blue Holes er det mest fantastiske jeg noen gang, noen sinne har vært med på. Jeg og kjæresten fikk vår egen guide, og han fulgte oss inn i regnskogen. Vi gikk bortover en sti full av fuglekvitter, før vi kom til en stor elv full av rennende, blått vann. Litt bortover elven var det en bratt foss. Der skulle vi opp. Opp fossen, til en stor kulp, videre opp neste foss til en ny stor kulp. Slik fortsatte vi langt oppover og inn i regnskogen. Når vi kom på toppen var det ingen sti ned – vi skulle ned igjen samme vei. Vi hoppet ned fossene og i kulpene, som sikkert var 5 meter dype. Vi skulle inn i huler midt i fossen, krabbe gjennom trange tunneler og hoppe enda mer. Jeg sto forresten over krabbingen i tunneler. Jeg fikk klaustrofobi bare av tanken.

sara holmberg vagabond 2
Da vi kom tilbake der vi startet var det enda en foss med enda en kulp og enda noen huler. Men her var det også et gigantisk tre som holdt oppe et slengtau. Guiden ga oss tauet og vi slang oss ut i luften før vi slapp og landet trygt i den dype kulpen. FOR en opplevelse. Blue Holes var hele grunnen til at vi valgte å reise akkurat til Jamaica. Og vet dere hva? Om ikke Jamaica er fantastisk nok i seg selv, så gjorde Blue Holes hele turen verdt det.

Rastafletter og reggae-musikk
Resten av ferien vår gikk til lange og late dager på den kritthvite stranden, masse god mat fra vår faste restaurant og mange spennende samtaler med de lokale.

«You smoke?» ble det ropt fra alle hjørner, og da var samtalen satt i gang. Selv om de aller, aller fleste lokale på øya er akkurat som stereotypen, med rastafletter, reggae-musikk og en joint i hånden, er de noen av de hyggeligste og mest åpne menneskene jeg har møtt.

Denne ferien var en ferie for livet, og jeg kunne reist tilbake bare for å gjøre akkurat det samme igjen.

Vagabond er et fast innslag i SmiS-avisa der studenter forteller om sine reiseopplevelser.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.