Novelle: Gjemsel Del 2

0

Sine åpnet ytterdøren med litt mer styrke enn hun hadde tenkt. Dette måtte hun ha svar på. Hvem er denne gutten? Hva skal han i nabohuset? Var det ikke noe litt for kjent ved ham? Hun slang fra seg handleposen på kjøkkenbordet, trakk ut pakken med Paracet, og trasket ut i stuen der moren lå og halvsov på sofaen. Alf hadde satt seg ved siden av henne og skrudd på TV-en. Sigaretten hang løst mellom fingrene hans, og han så ikke opp da hun kom inn i stuen.

«Og her trodde jeg at vi ikke skulle røyke inne», tenkte hun. «Og i hvert fall ikke rett opp i ansiktet til mamma».

Moren åpnet forsiktig øynene da Sine trakk en av lenestolene nærmere sofaen og rakte henne to Paracet.
«Tusen takk skal du ha, skatten min», sa hun og satte seg opp. Sine ramlet tungt ned i stolen.

Hun kunne kjenne spørsmålene brenne hull i hjernen hennes. Likevel satte ordene seg fast i halsen. Hvordan skulle hun spørre? Moren var ikke glad i å snakke om fortiden. Ansiktet fortrakk seg alltid i en brydd mine, og hun forsøkte bestandig å ro temaet vekk så raskt som mulig.
«Mamma?», begynte hun forsiktig.
«Ja, vennen?», svarte moren før hun svelget pillen og tok en slurk av vannglasset foran henne på bordet.
Ordene satt langt inne.
«Er det noen som har flyttet inn i nabohuset?», begynte hun forsiktig. Moren stoppet for å svelge et øyeblikk.
«Nei, det tror jeg ikke».
Sine kunne kjenne spørsmålene boble opp i henne, men hun visste hun var nødt til å trå varsomt.
«Vel, du skjønner, jeg så noen gå inn i huset … en gutt».
Moren satte rolig fra seg glasset på bordet, men løftet ikke blikket for å møte øynene hennes. Det var stille i noen sekunder. De neste ordene måtte velges med omhu.
«Mamma?», begynte hun og trakk pusten. «Var det ikke en gutt som jeg pleide å leke med da jeg var liten? Som bodde i huset ved siden av?»
Moren stirret tomt ut i rommet, og luften skalv plutselig av en ubehagelig stillhet.
«Hva skjedde med …»
«Sine, jeg blir nødt til å sove litt igjen. Kan vi snakke om dette litt senere, vennen min?»

Moren forsøkte å høres likeglad ut, men det tvungne smilet og det beherskede uttrykket i ansiktet hennes fortalte Sine at dette kom de antagelig ikke til å snakke om igjen.

Om natten ble dette gamle huset svelget av stillheten. Alle dagens lyder ga etter for en altoppslukende ro, og det var akkurat som at huset selv falt i dyp søvn. Det eneste som kunne høres var veggene som trakk seg sammen når vinden blåste, og klokkespillet som klimpret muntert utenfor inngangsdøren. Sine pleide å like denne tiden på døgnet. En tid hvor alt stod stille. Stod på vent. Natten var en pauseknapp, og alle de rastløse tankene hennes smeltet vekk på den myke puten hun hvilte hodet på. Om natten kunne hun puste ut.

Men ikke denne natten. Denne natten var stillheten trykkende. Den gjorde henne urolig. Dynen var alt for varm, og hun sparket den av. Men så var det plutselig for kaldt, og hun trakk den over seg igjen. Puten var for flat, hun dyttet den vekk. Hun vred seg rundt, men fant ikke ro. Det var gutten. Hvem var han? Hun var helt sikker på at hun kjente ham igjen, og hun ransaket hjernen etter hvem han kunne være, men hjernen ville ikke samarbeide.

Hun satte seg brått opp i sengen. Dro fingrene gjennom håret. Dette måtte hun finne ut av. Hvis moren ikke ville snakke om det, så skulle hun finne det ut på egenhånd. Det slår henne plutselig at det er nødt til å finnes et bilde av ham et sted. Et fotografi, et lite bevis. Hun går løs på bokhyllen og river ut alle bøker, albumer og små samlebokser. Alt som kan inneholde gamle bilder. Hun blar, men finner ingenting. Ikke på nattbordet, ikke i de gamle skrivebøkene. Ikke i skuffene på skrivebordet, ikke engang i den gamle dagboken hennes.
«Hvorfor gjemmer du deg for meg?», sukket hun skuffet for seg selv og satte seg ned midt i alt rotet hun nettopp hadde stelt i stand.
Skulle hun gi opp? Hun skrellet seg selv av gulvet, og gikk ut på kjøkkenet for å fylle et glass med vann. Hun var ikke tørst, men orket ikke tanken på å legge seg i tilbake i den klamme sengen. Hun måtte tvinge ned den første slurken. Vann smaker beskt og lunkent når en egentlig ikke er tørst. Hun ventet noen sekunder før hun tok den neste slurken, og satte den nesten i halsen da hun kom på at moren hadde et album fullt av bilder fra da Sine var liten. Et album som sjeldent ble tatt opp, med mindre Sine spurte om hun kunne få se litt i det.

Innerst i stuen sto en skjenk som moren hadde arvet av en grandtante. Nedlesset i bøker og gamle magasiner, var det et under at den fortsatt sto. Malingen var falmet, og det knirket tungt i dørene da hun åpnet dem. Hun dro ut tomme rammer, gamle lysestaker, noen kassetter og et gammelt fotoapparat. Der lå det, under et teppe av støv.

Fotoalbumet. Hun trakk det fram og åpnet opp på første side. Det var et bilde av Sine i en tripp trapp stol. To år gammel gliste hun fornøyd, og gjennom de skjeve tennene kunne en skimte en bit av et eple hun nettopp hadde tatt.
«Alltid like elegant», lo hun og bladde videre.

Bildene strakk seg fra spedbarnsalder opp til hun var omtrent fire. Da hun kom til enden av albumet, uten å ha funnet et eneste bilde av ham, hadde hun lyst til å kaste albumet fra seg. Men hun ville ikke vekke moren. Hun skulle til å legge det fra seg, da en konvolutt ramlet ut av det. Det var ingen adresse på konvolutten, og den hadde ikke blitt klistret igjen. Hun tømte den. Ut falt et avisutklipp og et gammelt fotografi. I spenning trakk hun aller først opp en avisutklippet. Det var en dødsannonse.
«Gard Josefsson» leste hun høyt, og det kjentes plutselig som at noe løsnet inne i henne.
«Josefsson … samme etternavn som mitt».

Hun skalv da hun plukket opp fotografiet som lå med framsiden ned. Hun trakk pusten dypt før hun kikket ned på det. Der var han. Gutten hun husket fra barndommen. Det mørke håret som stakk ut i alle retninger, det skjeve smilet og den litt fremover lente holdningen. Det var ham. Dette måtte være samme gutt som hun hadde sett gå inn i nabohuset tidligere den kvelden? Men hva gjorde dødsannonsen i samme konvolutt? Var dette Gard Josefsson?

Uten å tenke på å legge albumet på plass, småløp hun inn på rommet og trakk på seg de første plaggene hun fant på gulvet. Hun stakk bildet i lommen og travet ut døren, og mot nabohuset. Det var midt på natten, men hun måtte vite mer.

Natten var ikke lenger sort, men hadde gått over i tidlige morgentimer som farget himmelen lys rosa. Døren til huset var ulåst. Hun skikket seg før hun tok tak i håndtaket og dro det til seg. Inne i huset var det mørkt og stille. Møblene var dekket til av hvite laken. Her hadde det vært tomt lenge. Hun stanset bare et par skritt innenfor døren. Burde hun vente? Burde hun prøve å snakke med moren igjen, før hun fortsetter? Er dette et helt tåpelig innfall? Hun hadde allerede begynt å rygge mot utgangsdøren da en skygge falt over henne. Hun snudde seg brått. Gutten var høyere enn hun hadde trodd. Han hang over henne på et vis, og så på henne med et spørrende og irritert blikk. Det var stille i fire sekunder. Det kjentes ut som flere minutter.
«Hvem er du og hva skal du her inne?» spurte han advarende.
Hun fortsatte å se opp på ham og svelget hardt.
«Er dette deg?» spurte hun plutselig, og trakk fotografiet opp av lommen.

NAndora Charlotte Hylland, novelle.ovellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Novelleserien «Gjemsel» kommer i fem deler. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.