Ny god norsk krigsfilm

0

FireFilm: Kongens nei
Regi:
Erik Poppe
Skuespillere: Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Tuva Novotny og Karl Markovics
Sjanger: Krigsdrama
Manus: Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland
Varighet: 2t 13 min

Anmeldt av Andres Haugen Vikhagen  Foto: Filmweb

Regissør Erik Poppe trer med sin nye film «Kongens Nei» ut i en type spillefilm han ikke tidligere har operert i, filmer basert på sanne historier. Han var innom krigselementet i sin forrige, og første engelskspråklige, film «Tusen Ganger God Natt». Selv om denne filmen, løselig, var basert på Poppes eget liv var den ikke på samme måte basert på virkeligheten, og hadde ikke historiske sanne karakterer. «Kongens Nei» er en film i en litt annen retning enn det man er vant med fra Poppe, men en retning det er lett å like.

Den 9. april 1940 ankommer tyskerne, og krigen har kommet til Norge. Den passive regjeringen har ikke mobilisert godt nok og alle store norske byer blir okkupert i løpet av få dager. Kong Haakon VII (Jesper Christensen) og kronprins Olav (Baasmo Christiansen) må sammen med resten av kongefamilien og regjeringen flykte fra hovedstaden. Underveis i flukten må kongen sammen med regjeringen finne ut av hva som er den beste måten å forholde seg til den tyske invasjonen. På den tyske ambassaden i Oslo får sendemannen Kurt Bräuer (Karl Markovics) lov til å forhandle med kongen om en eventuell overgivelse og støtte til den nye regjeringen ledet av Vidkun Quisling. Kongen står nå overfor et valg som vil endre landet for alltid.

Som alle Poppes filmer er også denne svært vellaget. Den er nydelig filmet, med et lydspor som akkompagnerer de ulike scenene på en fabelaktig måte. De mange skiftene i tid og rom glir fint over i hverandre, selv om det til tider kan bli litt mange skift. Selv om filmen er svært godt filmet stusser jeg ved noen av de filmtekniske valgene som blir gjort i filmen, en scene spesielt. I denne scenen blir hele filmatiske universet brutt ved at jeg til stadighet blir obs på at det er en kameramann til stede. Effekten man prøver å få frem er at vi som publikum ved denne type filming skal føle at vi er tettere på situasjonen. Dessverre nok fører akkurat denne ene scenen til at det hele går mot sin hensikt.

Det Poppe gjør svært godt er at han ikke bare farger situasjonen svart og hvit. For det er ikke slik i denne filmen at alle de Norske blir dratt frem som helter og alle de tyske som skurker. Den sittende norske regjeringen med statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht blir i stor grad fremstilt som lite kompetente. På den andre side så blir den tyske sendemannen Bräuer fremstilt som en mann som en mann som mener at krigen er unødvendig og som er sterkt fremmer en demokratisk tilnærming til okkupasjonen.

Skuespillerprestasjonene i filmen er sammen med lydsporet det som gjør denne filmen verdt å se. Både Jesper Christensen som kongen og Anders Baasmo Christiansen som kronprinsen er virkelig fantastiske i sine roller, og gjør sammen med Markovics dette til en ekstremt velspilt film. Filmen, ved hjelp av Christensen, klare på en nydelig måte å menneskeligjøre Kong Haakon VII ved vise hans kjærlighet for Norge, sønnen sin Olav og ikke minst hans barnebarn.

Alt i alt der dette en god norsk krigsfilm som gjør det vanskelige å ikke føle seg en smule patriotisk. Den har skuespillerprestasjoner av øverste hylle og en annen tilnærming til krigens historie, som ikke bare ser på ting svart og hvitt. Filmen er på mange måter en krigsfilm med en kjent oppskrift, men med noen få krydder lagt til.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.