Novelle: Gjemsel Del 1

0

Hun våknet brått til den trykkende følelsen av å ha sovet alt for lenge. Solen som hadde stått midt på himmelen da hun la seg ned på sengen, hadde nå for lengst forsvunnet inn i skumringstimene.

Det lette sommerlyset som hadde danset i vinduskarmen hennes ble svelget av denne tunge, grå atmosfæren. Hun trakk armene opp under seg og heiste seg opp i sengen. Hodet verket. Kroppen var nummen. En slik følelse du får når du sover de timene midt på dagen, og som du vet du kommer til å angre på.

Hun var tørst. Den tørre munnen verket etter noe å drikke. Nattbordet ved sengen var nedlesset i gamle skrivebøker, fotografier, og fulle askebegre. Hadde det ikke stått et vannglass der en gang? Jo, gjemt bak den gamle nattbordslampen som hadde manglet lyspære de siste fem årene, sto det et halvfullt kjøkkenglass med vann. Hun hentet det fram, og tittet ned i det. Vannet var ikke spesielt blankt lenger, men heller grumsete, og hun kunne telle tre stakkars fluer som hadde drukket sitt siste i dette forglemte vannglasset.

Hun reiste seg og tok med glasset ut på kjøkkenet. Kummen var full av gryter og skitne tallerkener. Det var Alf, stefarens ansvar å ta oppvasken etter at moren ble syk. Han skulle ta seg av kjøkkenet, så skulle hun ta seg av moren. Men han enset ikke at oppvasken hopet seg opp i kummen og bortover kjøkkenbenken, at søppelet burde ha vært tatt ut for uker siden, og at han var nødt til å vaske gulvet i tre omganger før det ville være rent igjen. Hun likte ikke å tenke for mye på Alf. Hun ble egentlig ganske forbannet av å tenke på Alf. Neven strammet seg rundt glasset hun holdt i hånden, og hun gjorde et nummer ut av å spre det grumsete vannet utover så store deler av oppvasken som mulig. De tre stakkars fluene fant sin siste hvile i en gryte som en gang hadde inneholdt potetmos.

Den samme rastløse følelsen hun hadde forsøkt å sove vekk noen timer tidligere, kom over henne igjen som et uvær. Hun trengte røyk. Hun trengte mange. Var det noe hun kunne regne med i dette huset, så var det at en Marlboro Light aldri var langt unna. Etter en kort jakt, fant hun en halvtom pakke under en stabel av gamle regninger. Hun skuffet noe av rotet på benken til side, og i dét hun hoppet opp og satte seg, kunne hun høre noen vri om nøkkelen til ytterdøren.

«Sine?», hørte hun en mann rope fra gangen. Det var Alf.
«Er du hjemme?» fortsatte han, men stemmen bar preg av at han ikke kunne ha brydd seg mindre om hvor i verden hun befant seg.
«På kjøkkenet.», mumlet hun med sigaretten i munnen, mens hun fomlet etter en lighter i lommen.

Alf trasket inn på kjøkkenet med en Byggmax pose i hånden, som han slang fra seg på kjøkkenbordet. Enda en hammer eller en skrutrekker til garasjen. Gud vet hva han stadig holdt på med i den garasjen. Han slang fra seg dongerijakken på en stol, og sto der et øyeblikk og betraktet henne. Hun lot som at hun ikke la merke til at han sto der og så tomt på henne.

«Hvor er mora di?», sa han til slutt, og begynte å pakke ut av posen. Han hadde det med å tiltale moren hennes med et snev av forakt. Men hva hadde han å forakte? Moren hennes var det beste som kunne ha skjedd den mannen.
«Moren min har time hos legen». Hun la ekstra vekt på ordene «moren min», og tok nok et drag av sigaretten.
«Hvorfor kjørte du henne ikke?» Spurte han.
«Hun ville kjøre selv,» svarte hun.
Det ble stille mellom dem en stund. Han var opptatt med innkjøpet sitt, og hun måtte bruke alle krefter på å ikke spørre når han hadde tenkt til å ta seg av denne svinestien av et kjøkken. Hun visste bedre.
«Kan du drite i å røyke inne, Sine? Lukta setter seg i veggene, det stinker her!» Sa han.

Som om røyklukten var det største problemet i dette huset. Hun stumpet røyken på en av de skitne tallerkenene, hoppet ned fra benken og satte seg ute på trappen foran huset. Hun tente opp en ny sigarett og så utover gårdsplassen. Det begynte å bli mørkt, men hun kunne fortsatt skimte den slitne gamle Ford Angliaen til Alf parkert like ved garasjen. Sine og moren delte en liten golf. Det stakk plutselig litt i brystet da hun tenkte på henne. Hun skulle ha vært hjemme nå. Sine burde sikkert egentlig ha kjørt henne til legen, men moren insisterte på at det kom til å gå fint. De gangene moren brukte lang tid på å komme hjem, satt Sine ofte og bekymret seg. Hun fryktet alltid at det hadde skjedd noe. Kanskje hun hadde blitt sliten foran rattet og kjørt rett i en grøft? Kanskje hun hadde skadet seg? Kanskje hun var død?

Lyden av en dårlig eksospotte avbrøt tankene hennes og fikk henne til å kaste fra seg det som var igjen av sigaretten. Hun tuslet bort til bilen og møtte moren i dét hun kom ut døren.

«Er det ikke litt sent å komme hjem nå? Hvor har du vært? Hvordan gikk det hos legen?»
«Hei lille skatten min», sa moren kjærlig og kysset henne på kinnet.
«Jeg har vært en tur hos Trine og barna, hun fikk sin tredje for noen uker siden. Han er helt nydelig, du må bli med meg neste gang, kjære.»

Sine tok vesken ut av morens hender og bar den inn for henne. Moren ignorerte rotet på kjøkkenet, og la seg ned på sofaen i stuen. Sine satte seg ved siden av henne og tok hånden hennes. Hun hadde blitt så tynn. Ansiktet hadde blitt betydelig smalere.
«Er det noe du trenger mamma? Noe jeg kan hente?»
«Kan ikke du gå og se om vi har flere smertestillende, vennen min. Hodet mitt dundrer sånn.»
«Jeg kan gå på butikken med én gang jeg, mamma. Skal jeg ta med grønne druer til deg?»

Natteluften blåste friskt og kjølig mot ansiktet hennes der hun gikk nedover bakkene mot nærbutikken. Hun trakk luften dypt ned i lungene, og tok seg god tid. Hun var nødt til å klarne tankene. Hun hadde ikke tatt med seg telefonen. Ingen musikk. Bare lyden av nok en sommerdag som går over i kveld. Hun rakk butikken med ti minutter, fant fram det hun skulle ha, og gikk til kassen. Det var deilig å ha litt tid for seg selv.

Hun tok seg god tid på vei hjem fra butikken også. Da hun var like ved huset, skulle hun til å stoppe for å trekke inn det siste av kveldsluften, da hun så noen, en mann, gå inn i et av de forlatte husene ved siden av. Eller var det kanskje en gutt? Det var vanskelig å se på avstand. Hva skulle han i nabohuset, som hadde stått tomt i femten år? Hun prøvde å riste nysgjerrigheten av seg, men hun klarte det ikke. Hun hadde lyst til å gå bort for å spørre hvem han var. Og hva i all verden han skulle der inne klokken elleve om kvelden.

Hun satte forsiktig fra seg posen ved porten til huset, og fulgte etter ham ett par skritt. Men så stoppet hun. Noe løsnet inne i henne, og det gikk plutselig litt kaldt nedover ryggen hennes. Han hadde snudd seg, og det var noe velkjent ved den profilen. Holdningen. Måten han gikk på. Han hadde ikke sett henne, men hun hadde sett nok. Hun snudde og småløp tilbake til porten, og grep tak i posen. Kunne det være ham? Var det ham? Umulig.

Andora Charlotte Hylland, novelle.Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.