Portrett: Startet på nytt i Stavanger

0

Silje Reitan har møtt både motgang og medgang i sitt 22 år gamle liv. Det var en lang vei å gå fra å være utmattet til å bli faddersjef for 2017.

Tekst: Pernille Sivesind Thomsen. Foto: Pia Vinningland

FAKTA
Navn: Silje Reitan.
Alder: 22.
Sivilstatus: Singel.
Kommer fra og bor nå: Sømna og Stavanger.
Favorittmusikk: «Good grief» av Bastille.
Tre beskrivende ord om deg selv: Utadvent, positiv og travel.

I Studentenes Hus på Universitet i Stavanger (UiS) sitter nordlendingen Silje Reitan. Hun trykker litt på telefonen sin, og småprater med folk som går forbi. Det er hektisk for den flittige studenten om dagen.
– Jeg har litt sånn flink pike syndrom, og har gjort det veldig bra på studiet i år. Men vi får se hvordan det går nå som er jeg blir så opptatt med engasjertmiljøet, sier hun.

Hun har både vært ambassadør for UiS og jobbet deltid på Stavanger Universitetssykehus på kirurgisk avdeling under sitt første år i byen. Med en morfar som er lege og tante som er både jordmor og fysioterapeut er det kanskje ikke så rart at Reitan begynte på sykepleiestudiet i fjor høst.
– Jeg trives veldig godt på sykehuset her i Stavanger, og nå heller jeg veldig mot drømmen om å bli jordmor. Jeg ville egentlig inn på legestudiet, men etter jeg ble syk virka det mer realistisk å studere i tre år i stedet for seks, forteller UiS-studenten.

Kroppen sa stopp
I desember 2013 skjedde det som skulle påvirke 22-åringen studievalg. UiS-studenten var veldig aktiv og engasjert fra tidlig alder, og som 16-åring flyttet hun til Brønnøysund for å gå på toppidrettslinje. I løpet av videregående jobbet hun i matbutikk, på treningssenter og på sykehjem. Etter hun var ferdig på skolen jobbet hun ett år hjemme før hun flyttet Tromsø og begynte å ta opp fag. Hun ville inn på legestudiet.

“Jeg lever litt på en rosa sky, fordi det går så bra for tiden”

Hun fikk diagnosen fibromyalgi, en sykdom som gir kroniske muskelsmerter over lenger tid.
– Det var selvforsynt, jeg gjorde alt for mye. Det kom av utmattelse og overtrening. Jeg sov cirka 12-14 timer om dagen og hadde vondt i alle musklene i kroppen, forteller Silje.

Nå, tre år senere, har hun tilnærmet normalt energinivå igjen, men hun må fortsatt være forsiktig med trening og hun tar medisiner for å dempe de verste smertetoppene.
– Sykdommen skal gi seg etter hvert, men det kjennes til tider fortsatt ut som om alle musklene mine står i helspenn, og da blir jeg øm og har vondt, sier 22-åringen.

Hun har begynt å spille litt fotball igjen, men må tilpasse treningen så det ikke blir for mye. Nå håper hun at hun kan være fullt tilbake etter hvert.
– Jeg er veldig fornøyd med at jeg fungerer relativt normalt igjen, og jeg er veldig takknemlig for det også. Man ser ting i et annet perspektiv når man har vært sjuk selv, forteller UiS-studenten.

Motgangen de siste årene har gjort at hun setter stor pris på medgangen også.
– Jeg lever litt på en rosa sky, fordi det går så bra for tiden, sier Silje.

Nytt kapittel
I fjor bestemte Silje seg for å starte på nytt. Hun ville bo et sted som var passe stort og hun ville gå på et universitet der ingen visste hvem hun var. 22-åringen hadde ei venninne som bodde i Stavanger og da falt valget på oljebyen.
– Jeg ville lage mine egne meninger og få et helt nytt nettverk. Jeg ville starte på nytt, forteller hun.

“Det å gå fra å være helt på bunn og ha det så vondt, til å klare å bygge meg selv opp igjen til å bli tilnærma frisk har hatt tid”

Silje er vokst opp på gård, på et lite sted som heter Sømna som ligger på Helgeland i Nordland. Familiens nærmeste nabo var en hyttenabo. Kommunen har litt over 2000 innbyggere, og er et sted der alle kjenner alle. Det skal ikke så mye til før du skjønner at Stavanger er en kontrast til hjemstedet.
– Jeg var kjempenervøs første skoledag, men jeg kom inn i en god faddergruppe, som la et godt grunnlag for studietiden min. Under engasjertuka, noen uker senere, fattet jeg interesse for engasjertmiljøet og ble ambassadør. Da fikk jeg venner på tvers av studier, også eksploderte det litt. Jeg ble med i fadderstyret, også søkte jeg på faddersjef-stillingen, forteller 22-åringen.

Etter hun ble syk har hun fått et nytt perspektiv på livet, og diagnosen har formet henne.
– Det å gå fra å være helt på bunn og ha det så vondt, til å klare å bygge meg selv opp igjen til å bli tilnærma frisk har hatt tid. Jeg har vært knallhard mot meg selv, og jeg tror at det har forma meg såpass mye at jeg tør å gjøre det jeg har lyst til. Jeg turte å søke jobb på sykehuset før jeg startet studiene og jeg turte å søke meg inn i fadderstyret. Det å føle at man er god nok og får det bekrefta er veldig deilig, forteller Silje.

Kvass nordlending
22-åringen trives i et høyt tempo, og klarer ikke sitte på sofaen mer enn et par timer av gangen. Det er best når det skjer noe, og det er best å være sammen med venner.

På spørsmålet om hva hun tror det er mange som ikke vet om henne, svarer hun lattermildt.
– Jeg er tonedøv! Jeg kan virkelig ikke synge! Også tror jeg ikke det er så mange som vet hvor aktiv jeg egentlig er, og var før. Jeg løp mila på under 40 minutter før jeg ble syk, forteller hun.

De som kjenner henne vet at hun snakker rett fra levra, men den åpne nordlendingen tror at dialekta hennes ofte kan oppfattes kvassere enn det hun mener.

– Folk kan oppleve meg som en som har nesa opp i sky, men jeg har ikke det i det hele tatt. Jeg er ydmyk og vil at alle skal stille på lik linje. Jeg er en veldig åpen person, fordi jeg tror det har mye å si for den du snakker med. Jeg er ikke redd for å si dumme ting, og tar ikke meg selv så høytidelig, sier Silje.

Store sko å fylle
22-åringen er ambisiøst og sikter alltid høyt. Hun søkte på stillingen som faddersjef for å utfordre seg selv, og er ydmyk for tilliten hun fikk da hun ble valgt som ny leder.
– Jeg har alltid lurt på hva jeg kan gjøre for å nå opp dit jeg vil, også går jeg oppover – trappetrinn for trappetrinn. Jeg visste at jeg hadde engasjementet og viljestyrken til å mestre stillingen som faddersjef. Vilja mi er knallhard, og jeg har bein i nesa og tørr å si det jeg mener. Det var nok derfor jeg søkte på stillingen, i tillegg til at jeg ønsket meg erfaring og nye venner, sier Silje.

UiS-studenten er fornøyd med at hun fikk opplæring under årets fadderuke, slik at hun blir forberedt til neste år.
– Christian (red.anm: nåværende faddersjef) har store sko å fylle. Han tenker stort! Sier 22-åringen.

Allerede nå surrer tankene om hva hun ønsker å fokusere på til neste fadderuke.
– Først og fremst tenker jeg på inkludering, og enda bedre kommunikasjon mellom Universitetet og studentene. Også vil jeg gjerne at studentene selv skal få mulighet til å bidra med noe, hvis en ønsker det. Målet er jo at alle skal ha det så bra som det er mulig å få det, forteller Silje.

Hun er spent på hvordan det kommer til å gå med stillingen som faddersjef i tillegg til studier, jobb og praksis. Det blir ikke faddersjefstillingen som må vike – det er hun sikker på.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.