De kleine mensen-historiene

0

femBok: Mensen
Forlag: Gyldendal
Bidragsytere: Agnes Ravatn, Sandra Beijer, Gunnhild Øyehaug, Marit Larsen, Ruth Lillegraven, Jenny Jordahl, Kadra Yusuf, Anna Fiske, Maja Lunde, Rupi Kaur, Marta Breen, Monica Isakstuen, Edy Poppy, Kristina Leganger Iversen, Louise Winblad, Maria Børja, Mari Kanstad Johnsen, Elen Betanzo, Anja Dahle Øverbye, Lotta Sjöberg, Neha Naveen og Lina Neidestam.

Anmeldt av Mia Langås Flåta

Hva er det halve klodens befolkning opplever, men som vi nesten aldri snakker om? Som er såpass pinlig at få vil avsløre at de har det, og såpass fremmed og truende at bilder av det sensureres på Instagram? Hva er det som ifølge flere verdensreligioner gjør deg uren, og som i tillegg fører til avbrutt skolegang for tusenvis av jenter hvert år?
Vi snakker selvfølgelig om mensen.
Her finner du tjueto ulike og personlige bidrag, alt fra noveller til sakprosa, fotografier til brev, dikt til tegneserier, skrevet av forfattere, bloggere, musikere og samfunnsdebattanter, i den første norske boka om mensen. (Gyldendal.no)

Endelig en bok om mensen! Dette har vi ventet lenge på, eller? Bøker om mensen er vel ikke noe som har vært mye etterspurt, men når det først blir gitt ut en bok med historier om mensen, skal den jaggu leses. Med rød, rosa og lilla sider oppfattes denne boka veldig som en “jentebok”. Hvorfor det? Har ikke gutter godt av å vite hvor ille og vanskelig det kan være for en jente å ha mensen? Etter å ha lest de første sidene sitter jeg å lager grimaser da jeg ikke helt veit hva jeg skal mene om dette. En klein følelse.

Den første historien hvor det går an å kjenne seg igjen er Edy Poppys. Noe av det altså. Jeg har ikke hørt om så mange som har lagt sine blodige, brukte bind i fryseren. Venninner forteller jo hverandre sine mensen-historier, men gøy å lese historier som har skjedd utenfor nærmeste vennekrets. Jamen får man noen helt nye faktaopplysninger i løpet av boka også.

Artige illustrasjoner, liker designet, men vanskelig å lese navnet på bidragsyterne. Er det en grunn? Vil leseren virkelig vite hvem som står bak historien må det tolkes og leses i lange tider før man kommer frem til et navn. Historiene i boka er langt ifra de drøyeste jeg har hørt, så ingen grunn til å anonymisere seg her.

Til tross for 22 forskjellige historier, er det mye av det samme som går igjen. Mensen-bildet på Instagram, hvordan tampongen settes inn riktig og ”mensen er brun, er det noe galt med meg”?

Uansett hvor voksen man blir, er det på en eller annen måte fremdeles noe pinlig og flaut rundt mensen. Og det er det også fremdeles etter man har lest denne boka. Men slik burde det jo ikke være. Denne boka burde så absolutt leses i det offentlige rom. På en kafé, i en park, på biblioteket, på stranda, les et sted så boka blir lagt merke til og ”mensen” ikke trenger å være noe som blir holdt inne i bind og tamponger, og kun slippes ut i friluft når man er på toalettet.

Etter å ha lest ferdig boka sitter man med et smil og ler litt for seg selv, men selv om mensen er en helt normal ting og ”alle” jenter har det, er andres mens enn sin egen usedvanlig ekkelt å se på, så vennligst behold sensuren, Instagram, og ikke legg ut mens-bilder da dere. Og helt til slutt: takk og lov for at jeg slipper å strikke mine egne bind.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.