Novelle: Benken Del 2

0

Der satt de. Frosset fast i denne omfavnelsen som skulle ha vart mye lenger enn den gjorde. Men de måtte videre. De måtte legge benken bak seg. To nye meldinger tikket inn på telefonen hans og trakk dem begge tilbake til virkeligheten. Han trakk hendene til seg og trakk opp telefonen fra lommen. Kikket ned på den. Skulle hun spørre hva som sto på meldingen? Hun lot være. Bare betraktet ansiktet som fortrakk seg i en bekymret mine, før han brått reiste seg.

«Vi må gå» sa han fast, uten å se på henne.

«Vi», tenkte hun. Så jeg skal få bli med deg? Da hun hadde reist seg, tok han av seg jakken og la den rundt skuldrene hennes. De gikk sammen ned mot hovedveien, og benken forsvant bak dem.

Den grålyse skumringen ble til en kjølig natt som farget himmelen mørkeblå. Vinden raslet i løvene og strøk over det tørre gresset. Det var lyder som dette som hadde pleid å fylle henne med en sursøt følelse av melankoli. En følelse som kom over henne når hun tenkte på den varme lekne sommeren som nå var forbi. Nå skremte det henne. Skremte dem begge. Som en slags advarsel. Verden har gått videre. Verden har tatt sitt neste skritt i deres retning. De visste begge hva som var på vei. Hva som måtte skje.

«Hvor er det vi skal?», spurte hun. Hun merket at de hadde svingt inn enn annen vei enn hva de pleide når de skulle til hjem til han.
«Jeg vet om et sted vi kan være.»
«Hvorfor går vi ikke bare hjem til deg? Kanskje vi kan-»
«Vi skal ikke hjem til meg,» avbrøt han henne. «Jeg fikk melding av muttern. De er der allerede.»

De er der allerede. Politiet. Og de kom til å finne dem begge to. Hvor skulle de kunne gjemme seg? Fantes det et sted der ingen kom til å finne dem? De svingte opp mot en skogsti, vekk fra hovedveien. De trengte ikke gå langt, før de kom til et falleferdig gammelt trehus. De knuste vinduene og den falmende malingen talte for at ingen hadde bodd i dette huset på flere år. Det bare sto der. Som et gammelt minne.

Lukten av de råtne platene i gulvet hun stod på ga henne en underlig følelse i magen. Hun gikk mot rekkverket på terrassen og strøk fingrene over de flisete lyseblå malingrestene som fortsatt klebet til treverket. Lot duften synke inn. En duft full av gamle minner. Her sto det kanskje en gang en mor. En lykkelig mor som så utover hagen sin, på barna som lekte seg i solen. Kanskje kom mannen hennes tidlig hjem og satte kofferten sin ved siden av døråpningen. Kysset henne lett på den ene skulderen og hvisket «Jeg savnet deg i dag, elskling.»

Eller kanskje en liten jente med langt lyst hår og flekker på sommerkjolen. Kanskje har hun en far med rutete flisjakke og varm sommerpust som lukter av Tuborg og billig tobakk. Kanskje løftet han henne opp på rekkverket og kalte henne «lille prinsesse». Det gamle forlatte huset bugnet av minner. Minner av et liv. Et liv hun en gang hadde ønsket seg. Et liv som ikke lenger var for henne. Et liv hun ikke skulle få. Lukten som hadde fylt henne med lykkelige tanker gjorde henne plutselig kvalm. Hun rygget sakte vekk fra verandaen, vekk fra utsikten til hagen, og fant veien inn i huset igjen. Hun kunne høre han romstere i etasjen over. På veien gjennom stuen lot hun blikket skli over de gamle møllspiste møblene som sto igjen etter de gamle eierne. Stolene var trukket over med hvite laken. Skjenken i eik manglet de to nederste skuffene. Kanskje hadde det en gang stått innrammede familiebilder på den.

Gelenderet knirket og trappen var like råtten som verandaen, så hun trådte forsiktig. Foran henne lå en lang gang med to døråpninger på den ene veggen, og en dør på den andre. Rester av den flisete malingen hadde samlet seg på det kalde gulvet. Et hardt dunk i veggen fikk henne til å skvette til. Det kom fra bakdøren i det innerste rommet. Flere lyder fulgte. Slag i veggen, noe som gikk i gulvet og knuste, og sint banning. Hun åpnet forsiktig døren til rommet han befant seg i.

Rommet var lite. Veggene bar ikke den samme falmende blåmalingen, men var dekket av en tapet full av triste fugler med bøyde nakker. Hun klarte ikke ta øynene vekk fra de triste fuglene. De tomme blikkene deres festet seg et sted langt inne i brystet hennes. Lenger inne i rommet kunne hun se ham. Han sto med ansiktet presset mot veggen, og med den ene knyttneven slå han hardt ifra seg. Hun strenet bort til han, tok tak i armen hans og forsøkte å vende ham mot seg. Men han rev armen ut av grepet hennes og bannet høyt.

«Faen i helvete! Faen!»

Tonefallet endret seg. Sinnet hadde gått over i fortvilelse.

«De kommer. Jeg vet de kommer, de kommer til å finne meg.» Han gikk fram og tilbake i det lille rommet. Snakket mer til seg selv enn til henne.
«De kan faen meg bare komme og hente meg. Det driter jeg i. Men brutter’n? Han ser jeg aldri igjen. Faen!»

Han sank sammen på gulvet. Helt tappet for ting å rope, banneord å snerre, ting å knuse. Hun hadde fryst til da han hadde revet seg vekk fra grepet hennes, men nå satte hun seg ned ved siden av ham og la armene forsiktig om skuldrene hans.  Hun visste ikke hva det ville være lurt å si. Kanskje det var best å ikke si noen ting? Bare holde ham litt.

Lyden av veggene som trakk seg sammen i den kalde nattevinden, brøt stillheten som hadde omgitt dem i et par minutter. Han trakk seg litt vekk fra omfavnelsen hennes, og så strengt på henne.

«Du burde egentlig bare komme deg hjem. Det er meg de ser etter, og når de finner meg, så trenger vi ikke gi dem en grunn til å ta med deg også.»

«Jeg går ingen steder. Og kommer de og henter deg, så blir jeg med deg.»

«Det skal du ikke finne på engang!» svarte han strengt.

Hun merket at sinnet vellet seg opp i henne av denne siste formaningen. Ikke våg å forsøke å stenge meg ute, skrek det inni henne. Ikke en gang til. Jeg er for søren ikke laget av porselen.

«Jeg sa at når de kommer og henter deg, så blir jeg med deg.» gjentok hun gjennom sammenbitte tenner.

«Selma …» begynte han.

«Nei for faen! Det er slutt på at du skal prøve å beskytte meg fra alt mulig hele tiden. Du vet at vi trenger hverandre like mye. Jeg blir med deg!»

Han svarte ikke. Bare kysset henne. Et kort, men kjærlig «takk».

De reiste seg, og gikk over til den andre siden av rommet. Et vindu som strakte seg høyt opp under taket kastet et blekt lys over en beskjeden enkeltseng innerst langs den høyre veggen. Sengerammen var av messing. Smal, men stor nok til å holde dem begge hvis de la seg tett inntil hverandre. Han la seg først, hun kom etter og la seg i armene hans. Han sovnet raskt. Raskere enn hun hadde trodd. Hun ble liggende og stirre i taket. De siste fire dagene hadde alt gått så fort. Så fort at hun ikke hadde helt grep om alt som egentlig hadde skjedd. Hun måtte si det høyt for seg selv.

«Kjæresten min mistet lillebroren sin i natt. Han ble dyttet ned en trapp. Kjæresten min slo stefaren sin halvt i hjel i natt. Politiet leter etter meg og kjæresten min.» Han trakk henne tettere inntil seg. Hun lukket øynene. De kunne ikke gjøre noe annet enn å vente. Ligge sammen på den lille enkeltsengen og vente. Som et eneste bankende hjerte.

Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.