Filmspalten: Vanskeligheten i livet ligger i valget av film

0

Filmspalten tar for seg alt innen filmverdenen, og skrives av Robert Ellefsrød.

Har du noen gang lagt deg ned i sofaen, startet opp Netflix og bare bladd i de endeløse radene med filmforslag i lang tid før du ender opp med å bare se på folk spise sterk chili på YouTube i stedet? Selvsagt har du det. Jeg gjør det typ hver dag. Nå er jeg i overkant filminteressert og ser kanskje oftere på film enn de fleste, men jeg tipper at dette likevel er et av min generasjons største problemer. De fattige barna i Afrika vet ikke hvor jævlig det er å ha tilgang til for mange filmer.

Det må ha vært så enkelt i gamle dager.
Da besteforeldrene våre var på vår alder var alt så mye simplere. Det var kanskje én kinosal per femte tettbebygde sted, og hver av disse hadde bare en håndfull forskjellige filmer de kunne vise frem, og disse filmene spilte i mange måneder. Dette brydde ikke våre besteforeldre. Så lenge de kunne oppleve Filmmagien, tittet de gjerne på den samme filmen flere ganger.

Det samme gjaldt faktisk barndommen til flere av oss, i de glade dager før internett stjal all oppmerksomheten. I min hjemby hadde vi et videosjappe, Wonderland, som jeg syntes var det mest spennende stedet i hele verden. Lange rekker med videokassetter av alle typer sjangre, fra gamle klassikere til nyankomne, ferske videoer rett fra kinoen. Vi hadde ingen IMDB å basere valgene våre på, alt dreide seg om hvor gripende coveret var. Man lånte gjerne to om gangen, slik at det bare var å velge og vrake gjennom hele helgen. Iblant forsøkte jeg å snike inn filmer med 15-årsgrense, men både foreldrene mine og berta bak kassa passet alltid litt for godt på.

Nå driver jeg storslått nostalgi over en tid som egentlig bare var upraktisk og kostbar, men i blant opplever jeg eksempler på hvor forbanna greit det var. Her om dagen var jeg uten nett i hybelen min, samtidig som jeg bare ville kose meg med en film. Det jeg gjorde var å raskt gå gjennom mine egne blu-rayer, som er en relativt pjuskete samling på kanskje femten stykk. Jeg fant min utvalgte og var kjempeklar for å se på den, da plutselig nettet braste inn i hjemmet mitt igjen. «Dette er jo et tegn», tenkte jeg mens jeg la vekk den utvalgte blu-rayen min og fyrte opp Netflix, hvor jeg da svisjet meg forbi absolutt alle filmene deres uten å finne noe jeg hadde lyst til å se på. Til slutt så jeg klipp på YouTube hvor teite folk forsøkte seg på stunts og feilet.

Denne overfloden av filmer gjør det altfor
enkelt for meg å utsette ting jeg burde se også. «Lawrence of Arabia» er en film jeg gjerne vil se, og om jeg hadde lånt den eller kjøpt den, så hadde jeg faktisk dedikert de fire timene til å se den. I og med at jeg vet den ALLTID er tilgjengelig, skyver jeg den automatisk til side for å slippe til noe annet ræl. Om jeg er i humøret for spionaction, og jeg bare har «Casino Royale» og «Mission Impossible: Ghost Protocol» i hyllene, så er det ingen sak å velge en av to. Med streaming-tjenester har jeg begge disse valgene, samt «Winter Soldier», «Spy Game», «Enemy of the State», «Skyfall», «Bourne», «Munich», «Burn After Reading», «Austin Powers», «Tinker Tailor Soldier Spy», «Argo», «Kingsman»,  «Confessions of a Dangerous Mind», «Zero Dark Thirty», og alt dette gjør meg sliten i hodet. Plutselig må finne ut hva slags undersjanger av spionfilm jeg vil se; superhelt, komedie, action, komedie-action, satire, satire-action, klassisk kald krig, realistisk, realistisk komediesatire, urealistisk komedie-action, eller basert på virkelige hendelser, som «Austin Powers».

Hjernen min er ikke alltid i stand til å fragmentere ut over så mange forskjellige valg, og det ender som oftest med at jeg bare forkaster idéen min om å se en spionfilm, og at jeg heller bare ser et klipp med en feit katt som ruller nedover en trapp på YouTube. Ikke at det er noe galt med det, men jeg ville jo egentlig se en film.

Er dette tidenes luksusproblem? Muligens. «Å nei, hva skal jeg bruke alle pengene mine på?» og så videre. Jeg gir faen. Vi er privilegerte som ikke opplever krig og jævelskap hver dag, så folk har lov til å klage på greier, uansett hvor fillete de greiene er. Og ja, hva er det jeg egentlig vil oppnå ved å skrive om dette? Jeg vil jo egentlig ikke ha Wonderland tilbake, det er jo forbanna upraktisk. Jeg trenger heller ingen fakkeltog. Jeg vil bare at dere andre der ute som lider av samme problem som meg skal vite at dere er ikke alene. We accept her, one of us, gooba gaaba. Det var en referanse til filmen «Freaks», som jeg forøvrig ikke har sett ennå. Gjett hvorfor

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.