Novelleserie: Benken Del 1

0

Portrett april01

Novellen skrives av Andora Hylland, og er en serie i flere deler som kommer ut i hvert SmiS-avis.

Hun ville prøve å snike seg innpå ham. Dukke opp ved siden av ham og lokke blikket hans til seg. Men det lange knusktørre gresset hvislet under føttene hennes og avslørte henne. Han oppdaget henne allerede en halvannen meter før hun var framme ved benken. Han lente albuene mot knærne og holdt sigaretten i den høyre hånda. Han så ut til å studere noe på bakken mellom skoene sine. Eller var det kanskje hendene sine han studerte?

Hun lukket øynene sine noen sekunder og så for seg hendene hans. De var møkkete. Brunet av jord og med jordrester under neglene. Av og til var de tilsølt med olje. Men det var sterke hender. Årene buktet seg kaotisk langs med hånden til de møttes under de grove fingrene. Håndflatene hans var bleke. Fulle av arr, men likevel myke. En kveld hadde fingrene hennes sveipet over dem ved en tilfeldighet. Hun så for seg hvordan det ville kjennes å holde hånden hans. La fingrene hennes skli mellom hans. Kjenne det faste grepet hans rundt håndleddet.

Da hun åpnet øynene igjen var hun et par skritt nærmere benken der han satt. Han hadde løftet blikket fra hva enn det var han hadde studert der nede på bakken. Og nå betraktet han henne der hun var på vei mot ham. Han tok nok et drag av sigaretten. Lot røyken ligge i lungene, holdt pusten, før han slapp pusten tungt og slapp blikket ned på bakken igjen. Hun satte seg ved siden av ham. Litt nærmere enn sist. De hadde kommet dit nå. Han snudde seg mot henne og søkte øynene hennes med det grønne gjennomborende blikket sitt. Øynene passet ikke den avvisende framtoningen hans. De var for ærlige. For virkelige og nære, for gjennomtrengende og vakre. Han holdt blikket der. Pinte henne. Ga henne sommerfugler i magen. Av forventning? Eller nervøsitet? Hun visste ikke. Det betydde ikke noe. Øynene hennes vek ikke et sekund. I et lite øyeblikk sto verden stille. Men så slapp han blikket, så ned på sigaretten, og tok et trekk.

«Kald kveld …».
Stemmen var monoton og sjelløs. Det tok noen sekunder før hun fikk ut ordene.
«Det er det visst».
Hun gnidde hendene sammen. Liksom for å gestikulere at det var kjølig rundt dem. Han fnøs og trykket ned grusen under skoen med helen. Det klaget inne i henne og hun verket etter noe å si. Hun måtte få blikket hans mot seg. Møte de grønne øynene. Men det fantes ingen ting å si. Natteluften som omringet dem var blottet for noe å si. Se på meg. Se på meg vær så snill. Hun måtte si noe.

Hun så ned på sigaretten hans.
«Varmer den?»
Hun angret så snart ordene glapp ut. Herregud, noe så teit å si. Ikke svar. Han så opp og fulgte blikket hennes ned mot sigaretten det nå nesten ikke var noe igjen av. Han lo. En kort og humorløs latter.
«Den greia her?» smilte han mot henne.
Hun forsøkte å smile tilbake. Nok et trekk. Forventning i luften.

Hun forsøkte ikke lenger å finne på noe å si. Fordi det var ikke noe å si. Det behøvdes ikke. Han tok et siste trekk av sigaretten før han gned den mot skosålen og kastet den vekk. Han så sliten ut. Pustet tungt og la ansiktet i hendene. Men han gråt ikke. Det kom ingen tårer. Ikke utenpå. Men inne i ham var det svart. Tomt. Ingenting igjen.

Han trengte ikke si det. Hun visste det allerede. Forsiktig la hun hånden sin på skulderen hans. Hun var redd han skulle slå den fra seg. At han skulle bryte ut i raseri. De grønne øynene kunne stirre anklagende og forbannet på henne. Han kunne reise seg og gå. Men han gjorde ikke det. Han satt stille. Sekundene som gikk kjentes som lange minutter. Så løftet han ansiktet opp fra hendene og så på henne med øyne så hengitt til tomhet og fortapelse at det gjorde vondt i magen. Tårene vellet seg opp i hennes egne øyne nå. Han svelget hardt og tok hendene hennes i sine og trakk henne inntil seg. Med den ene armen presset han henne mot seg og med den andre la han hodet hennes forsiktig mot halsgropen hans. Veldig forsiktig. Veldig skjørt.

Flere tårer kom. Hun maktet ikke holde dem tilbake. Han visste at hun gråt. Og trakk henne tettere inntil seg. Hun kunne lukte etterbarberingsvannet hans. Kjente huden hans mot kinnet sitt. Han la hodet sitt mot hennes.

«Har døden kommet for å hente meg nå?». Stemmen hans var rusten.
Luften skalv. Hun skalv. Natten var stille. Verden var stille. Hun lyttet til pusten hans. Kunne høre hjerteslagene under det tynne skjortestoffet. Kvelden hadde ikke flere ting å si. Det var bare nå.

Les fortsettelsen i nest SmiS-avis 25.mai.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.