Leserbrev: «Kriminell» i panna

0

13183174_1023393641086316_60380977_n

Tekst: Anonym. Illustrasjon: Ewa Barbara Mundhenk.

I dag sitter flere tusen personer som har begått kriminelle handlinger i norske fengsler.
På grunn av nettopp disse personene, er det enda flere pårørende som sliter med å takle livet, eller hverdagen. Kanskje de sliter med angst, sinne, depresjoner, eller har mistet noen de var glad i?

Vi kan i stor grad stole på rettssystemet og at de som har begått kriminelle handlinger får den straffen som er rettferdig. De vi føler mest for i slike saker er selvsagt de fornærmede. De som har mistet noen, eller er offer for vold og overgrep. Selvsagt.

«Før jeg opplevde det selv, hadde jeg aldri tenk på at det finnes enda en gruppe pårørende. Familien til de kriminelle»

På den ene siden har du «jævelen» som gjorde noe kriminelt og fortjener alt vondt. På den andre siden finner du personen eller familien til fornærmede som man føler så inderlig med.
Før jeg opplevde det selv, hadde jeg aldri tenk på at det finnes enda en gruppe pårørende. Familien til de kriminelle, de som blir forhåndsdømt av de fleste, de som «sikkert er like gale uansett».

Broren min sitter i fengsel. Der skal han sitte i til sammen 16 år av livet sitt, av livet mitt, og av livet til familien vår. Den viktige rollen han hadde i livene våre mister vi retten til. Storebror, lillebror, sønn, barnebarn. Ikke like ille, men vi blir også vi straffet på ulike måter.

Før han ble fengslet rakk jeg akkurat å bli godt kjent med kjæresten hans. Vi var på tur på stranda med familien, en varm sommerdag. Men det viste seg at jeg aldri skulle snakke med henne igjen. Broren min er dømt for et brutalt drap på kjæresten sin, som han ikke husker. De fleste vil nok tenke at «min bror kunne aldri gjort noe sånt». Det kunne ikke min heller.

Naturligvis er det ingen av oss som støtter denne handlingen, men jeg støtter broren min fordi jeg er glad i han for den han er, ikke hva han har gjort. Flesteparten av de som er i fengsel har noen hjemme som er glad i dem, uansett. Hva hadde du gjort om det var din bror eller din søster?

«De som kaller meg slapp på skolen fordi de ikke vet det skyldtes at jeg har reist i 18 timer på en dag. 18 timer for å kun få en time sammen med broren min, bak en låst dør, i et firkantet rom, i fengselet»

Å være i familie med en som har gjort en grov kriminell handling har mange ulike utfordringer. Skal man kondolere til ofrenes familie, som man føler så inderlig med? Eller skal man holde seg unna? Når mitt store forbilde, min helt, og min kjære pappa, som aldri har vist svakhet, knekker sammen i tårer på skuldrene mine, da forsvinner tid og sted. Hvem skal da fortelle meg at vi kommer oss videre?

Selve sjokket etter hendelsen har skjedd, er bare noe av det som må takles. Vi har alle ulike metoder for å takle det på, og for å kunne leve videre med det. Galgenhumor, sorg, sinne, redsel, fornektelse. Folk som ikke vet hva jeg går igjennom kan også være utfordrende. De som kaller meg slapp på skolen fordi de ikke vet det skyldtes at jeg har reist i 18 timer på en dag. 18 timer for å kun få en time sammen med broren min, bak en låst dør, i et firkantet rom, i fengselet. Det er både fysisk og psykisk krevende.

Noe av det tøffeste er å gå ut i offentlighet når man møter på «feil folk». Panikken som sprer seg i kroppen i det du får øye på den andre familien. Folk som vet hvem jeg er i familie med, og som ut av det blå plutselig vet akkurat hvilken type person jeg er også. Trusler i det jeg går av bussen, ute på byen, venner som snakker bak ryggen min og kaller meg gal. Venner du mister. Fordi jeg gjorde hva?

Men jeg klandrer dem ikke, jeg var like uvitende og fordomsfull før jeg opplevde dette selv. Jeg skjønner egentlig alle fordommene utrolig godt!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.