Bokanmeldelse: Voodoo på Vestkanten

0

Knut naerum Foto Fredrik Arff

Bok: Voodoo på Vestkanten
Forfatter: Knut Nærum
Sjanger: Krim
Forlag: Cappelen Damm
Karakter: C

Anmeldt av Mia Langås Flåta

Vi har blitt kjent med kriminalforfatteren Kjell Nilsen i påskekrimmen «Døde menn går på ski» og «De dødes båt». Dette er den tredje boken med Nilsen i spissen. I boka «Voodoo på Vestkanten» blir Kjell Nilsen kontaktet av en gammel bekjent, Njål Gram, som har fått en mystisk tekstmelding fra sin avdøde far. En tredjepart, Ottar, har overhørt en mistenkelig samtale mellom begravelsesagenten og en rødhåret kvinne like før begravelsen, og det ser ut til å være noe i dette. Mystiske ting har skjedd med Njåls avdøde far og Nilsen blir som vanlig dratt inn i dramatikken.

Som i en typisk Nærum-krim ender den ene etter den andre i vennegjengen opp død. Det er humoristiske skildringer som er lett å se for seg. Folk som ikke klarer å hviske på kino og blir sittende rett bak deg, ungjenter som blir dumpa på Snapchat, uten å rekke å ta screen shot og når man ber om vanlig kaffe og får espresso i en fingerbølstor kopp. I tillegg til dette er middagsscenen halvveis ut på boka ypperlig skrevet, der forfatteren får med at noen har glutenallergi, andre ikke spiser kjøtt og noen skal ha grønnsakene stekt i olje, ikke smør.

“Den unorske setningsoppbyggingene og ukorrekte grammatikken gjør det lett å skape en utenlandsk og mysisk karakter”

Har man hørt påskekrimmen «Døde menn går på ski» mange nok ganger, hører man stemmen til Ingar Helge Gimle når man leser hva Kjell Nilsen sier. Nils Nordbergs stemme kommer inn med «en utfordring til leserne» rett før sannheten avsløres. Ekteparet Grams husholderske Solitude er det også lett å høre stemmen til i i hodet. Den unorske setningsoppbyggingene og ukorrekte grammatikken gjør det lett å skape en utenlandsk og mysisk karakter.

En humoristisk kriminalroman om kaffe, mistenkelige utlendinger og mystiske tekstmeldinger fra en død mann. Nærum kommer med noen herlige skildringer som: «Skyene drev over himmelen som døde sauer» og «Tunge skyer drev som døde brennmaneter inn over byen».

“Nærum får pluss for skjemaet med motiv og anledning på mordene, men illustrasjonen av kartet over husene på Holmenkollen ødela fantasien min”

Den konsulterende detektiven, Oberon Qvist, som vi møtte i forrige bok er med, ellers er karaktergalleriet nytt. Nokså logisk da de fleste karakterene i Nærums tidligere krimbøker har blitt brutalt myrdet. Vår hovedperson Kjell Nilsen virker ikke så naiv som han har gjort tidligere. Han er like nysgjerrig som alltid, men har virkelig fått mer bein i nesa. Han har gått i langvarig terapi og klarer nå synet av blod, selv om det var morsommere da han besvimte.

For folk som er godt kjent i Oslo må det være lettere å leve seg inn i historien, da gater, veier og strøk i Oslo til stadighet blir nevnt. Fra luksuriøse eiendommer i Holmenkollen til damer med ugunstige talemål fra Oppsal. Nærum får pluss for skjemaet med motiv og anledning på mordene, men illustrasjonen av kartet over husene på Holmenkollen ødela fantasien min. Det var ikke slik det så ut i mitt hode. Og Nærum, som er en så god illustratør, kunne vel brukt mer tid på kartet i så fall. Hvor ligger villaene i forhold til Holmenkollbakken?

De tre første fjerdedelene av boka går trått. Det er vanskelig å huske hvem som er i slekt med hvem og relasjonene mellom dem, så det må ofte sjekkes. Boka kommer seg mot slutten og rekonstruksjonen er herlig! Her snakker vi mordavsløring i toppklasse. Jeg tenkte ikke den tanken om hvem som sto bak en eneste gang, men allikevel er det så innlysende når man leser det. Og selvfølgelig, etter man tror alt er oppklart så kommer det en twist og den man trodde var morderen er selvfølgelig ikke morderen.

Selv om bokas siste kapitler var på et proft krim-nivå ble det for tørt i starten, og boka når ikke høyere enn karater C.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here