KOMMENTAR: Det sosiale forfallet

0

Vi hadde strengt tatt aldri overlevd som art hvis det ikke hadde vært for samhandling og medmenneskelige relasjoner. Men er det sosiale mennesket i ferd med å dø ut?

Tekst: Ingvild Wathne Johnsen

12650343_10153358916937197_785466969_n
Jeg tar del i en ganske intens samtale over Facebook-chatten. Det er søndag og en venninne av meg sliter med den klassiske fylleangsten. Alt som var greit i går ser forferdelig ut i dagslys. For min egen del blir det til en klump i magen. Jeg kaller følelsen for «angstballen». Den siste tiden har den føltes større enn vanlig.

Mennesker er jo i utgangspunktet sosiale vesener. Jeg har lært at det er i medmenneskelige relasjoner at mening skapes. For å reprodusere og bringe arten videre, må vi omgås andre mennesker. Vi har aldri hatt mye valg når det kommer til det sosiale, men likevel kjenner jeg oftere og oftere på angstballen som ruller rundt i magen når jeg løper ut ytterdøra. Det tar meg stadig lenger tid å bli komfortabel med nye mennesker. Angstballen har aldri vært et seriøst problem, men det er fordi den aldri har hatt grobunn nok til å virkelig utvikle seg. Jeg blir til stadighet kastet ut av komfortsonen min og angsten blir utfordret. Uten dette ville jeg nok lett blitt en kattedame med en leilighet full av tomme pizzaesker. Nå er det bare forpliktelsene mine som hindrer meg i å fullstendig forfalle.

Er angsten jeg kjenner på en konsekvens av det å være menneske, eller har jeg ødelagt meg selv ved å foretrekke tekstmelding over øyekontakt? Vår teknologiske utvikling har neppe gjort underverker for oss som sosiale vesener. Mens min mormor har problemer med å legge igjen en beskjed etter pipetonen, tar jeg som regel flunkende ny teknologi på strak arm. Likevel har min mormor aldri sett på det å prate med folk som en spesielt stor utfordring. Det sosiale pleide å gå på autopilot.

Hvordan i alle dager har vi mennesker klart å utvikle en frykt mot noe som i utgangspunktet ikke er truende, men derimot helt essensielt for vår egen overlevelse?

Frykt i seg selv er jo ikke negativt, men derimot et overlevelsesinstinkt på et helt grunnleggende nivå. Angst, derimot, virker stort sett lammende og noen ganger føler jeg at angsten min drastisk reduserer sjansen min for å overleve i denne store, skumle verdenen. Hvordan i alle dager har vi mennesker klart å utvikle en frykt mot noe som i utgangspunktet ikke er truende, men derimot helt essensielt for vår egen overlevelse?

Nok en gang er jeg skuffa av evolusjonen. Millioner av år med biologisk utvikling burde, i mine øyne, resultert i en type super-menneske. Men her sitter jeg da, med en laktose-sensitiv mage og angst hver gang jeg skal gå på fest. Det er ikke innafor.

Når kommer vi til å miste det som er igjen av sosial intelligens? Jeg har verken kompetanse eller behov for å spekulere, men kan tilby en midlertidig løsning for dem med et akutt behov for sosialt samkvem. Svaret er alkohol. Hvis du er en av dem som likevel ønsker en permanent løsning, har du kommet til feil sted. Jeg tar nok ikke telefonen når du ringer uansett.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.