PORTRETT: Med bly i ryggen og jern i ilden

0

Tidligere UiS-student, Salamatu «Sally» Kamara (20), ble skutt i ryggen da hun var to år gammel. Hun kommer aldri til å gå på beina igjen, men bruker stemmen sin for å komme seg opp og frem.

Tekst og foto: Ida Marie Stokkelien

1SUPERHELT: Sally drømmer om å bli filmregissør, og elsker superheltfilmer. Hennes film ville handlet om ei ung jente med en funksjonshemming som redder verden på egenhånd.

Sally studerte fjernsyns- og multimedieproduksjon på Universitetet i Stavanger (UiS) høsten 2014, før hun flyttet tilbake til Østlandet. Hennes sterke historie har røtter i hjemlandet, Sierra Leone.
– Den eneste episoden jeg husker å ha sett med mine egne øyne i Sierra Leone er synet av en soldat som bruker fingrene sine til å dra ut øyet på en liten unge, sier Sally.

Blodige diamanter
1991 var starten på det som skulle vise seg å bli elleve år med en blodig borgerkrig i Sierra Leone. Det var opprørsgruppen Revolutionary United Front (RUF) som ville fjerne den sittende makten.

Har du sett filmen Blood Diamond med Leonardo DiCaprio? Akkurat sånn var det”.

RUFs metoder for å skaffe seg kontroll i landet innebar ekstrem voldsutøvelse mot sivilbefolkningen. Voldtekt, tortur og barnesoldater var helt vanlig.
– Har du sett filmen Blood Diamond med Leonardo DiCaprio? Akkurat sånn var det. Soldatene kjørte inn i landsbyene og massakrerte alle de så, sier Sally.

En ettermiddag i 1997 ble akkurat dette et faktum i landsbyen der Sally og familien bodde. Moren hennes gjorde som alle andre da soldatene kom kjørende inn i landsbyen. Hun løp for livet. På ryggen hadde hun Sally. Mens hun løper inn mot jungelen ser hun en soldat som forfølger dem. Hun løper enda fortere, og klarer å komme seg unna. Når de endelig stopper, tar moren Sally ned fra ryggen. Sally bare faller. Moren forsøker igjen og igjen å sette Sally på bakken, men de små beina nekter å bære henne. Sally bare gråter og gråter.
– Kom igjen, Sally! Vi har ikke tid til dette nå! Sier moren hennes.

Det er da hun ser det. Sally blør. Soldaten som forfulgte dem har klart å sette tre kuler inn i ryggen hennes. Hun har blitt lam fra livet og ned og kommer aldri til å gå igjen.

Onkel i Rakkestad
Sally var heldig. Hun hadde en onkel som bodde i Rakkestad i Norge, og han visste at den behandlingen hun kunne få i Norge var bedre enn det som var mulig i Sierra Leone. Han startet opp prosjektet «Få Sally til Norge» der hele Rakkestads innbyggere var med og bidro. Det ble solgt boller, donert klær og samlet inn penger. Den norske dugnadsånden skulle vise seg å være det som skulle til, og onkelen fikk hentet Sally til et nytt liv i Norge. Siden da har Sally kalt onkelen for pappa.
– Jeg er blessed. Jeg elsker pappa. Det var ikke lett å ta seg av et barn som var fullstendig traumatisert og samtidig lam. Han er helt fantastisk, sier Sally.

2BLE SKUTT: Sally ble skutt tre ganger i ryggen da hun var to år, og er avhengig av rullestolen for å komme seg rundt.

Hun sitter og jobber på et av de innerste bordene på kulturhuset i Oslo. På bordet står den røde Macbooken, og ved siden av stolen står rullestolen. Den er med Sally overalt.

“Helt siden jeg var liten har jeg prata med alle. Jeg har alltid fått meg venner fort, fordi jeg elsker å snakke med folk”.

Hun forteller historien om da hun ble skutt som om hun har gjort det 100 ganger før. Det har hun nok også gjort. Til tross for at det er en tragisk historie, forteller Sally den mer enn gjerne til de som spør. Hun er heller ikke redd for å snakke ut til folk som ikke spør.
– Helt siden jeg var liten har jeg prata med alle. Jeg har alltid fått meg venner fort, fordi jeg elsker å snakke med folk. Men det at jeg ikke klarer å holde kjeft har også gitt meg noen uvenner. If I don’t like you, I don’t like you! Sånn er det bare, sier Sally.

Før neste spørsmål blir stilt, blir vi avbrutt. Ei dame Sally kjenner har kommet bort for å hilse på. Det skal vise seg at det Sally nettopp sa om seg selv stemmer på en prikk.

– Kjenner du hele Oslo, eller?

Fem personer har stoppet opp for å hilse på Sally i løpet av ti minutter.

– Haha, nei! Men det blir litt kjente fjes etter alle de prosjektene jeg har vært med på, svarer hun.

Engasjert
Siden Sally og onkelen flyttet til Oslo i 2007 har Sally vært engasjert i mye forskjellig. Hun har jobbet i NRK MP3, skrevet flere innlegg hos Aftenposten, jobbet med både film, tv og kjempet for funksjonshemmedes rettigheter.

“Jeg føler at alt i samfunnet er laget for folk som kan gå. Vi som er funksjonshemmede blir litt støtt ut”.

Det er spesielt funksjonshemmedes plass i samfunnet som får Sally til å heve stemmen.
– Jeg føler at alt i samfunnet er laget for folk som kan gå. Vi som er funksjonshemmede blir litt støtt ut. Og jeg mener at noen må si ifra. Det er sikkert folk som gjør det, men de gir seg ofte alt for fort. Man må kjempe gang på gang for å få til noe. Jeg har prøvd å være den som sier noe, og som sier ifra når noe er feil. Det er en slik person jeg ønsker å være, og jeg jobber hele tiden for det, sier hun.

– Føler du at funksjonshemmede har mer å bevise enn funksjonsfriske folk?

– Ja! Folk forventer mindre av oss. Jeg kan være på dansegulvet på byen, også kommer det folk som spør meg sjokkert om jeg drikker. Da blir jeg bare sånn «Ja, hvorfor skal jeg ikke drikke?». Folk forventer ikke at jeg skal kunne klare noe som helst, og det gjør meg litt forbanna! De tror ikke jeg kan feste som vanlige mennesker, de tror ikke jeg klarer å stå på verken ski eller skøyter, og de tror ikke jeg kan gjøre jobber som vanlige folk kan. Jeg søkte på en jobb som servitør i Rakkestad, og den fikk jeg. Jeg kan hvis jeg vil, og det føler jeg at jeg må bevise ekstra hardt. Hvis du har den forestillingen om at funksjonshemmede ikke kan, og er late- skal jeg faen meg motbevise deg, sier Sally.

Ville takket han som skjøt
Sally tror på mennesker og deres evner. Drømmen hennes er å jobbe med å motivere ungdom som ikke føler de hører hjemme i samfunnet, og venner omtaler henne som ekstremt kjærlig og omsorgsfull. Men holder hun en forbannelse over de som gjorde henne handikappet?

– Hva tror du kan få et menneske til å gjøre det soldatene gjorde for RUF?

– Jeg tror det handler litt om hvilke posisjoner man tillater seg selv å være i. Altså hvis du har havnet i en dårlig gjeng som driver med dårlige ting, da har du satt deg i den posisjonen selv. Da må du bare gjøre som resten av gjengen fordi det er det du har tillatt deg selv å gjøre. I tillegg var det jo mange barnesoldater som ble helt hjernevasket. Det er helt sykt, sier hun.

“Uten rullestolen hadde ikke jeg vært den Sally jeg er i dag. Jeg tror jeg hadde hatt en sånn «det angår ikke meg, da gidder jeg ikke å bry meg- attitude»”.

– Hva ville du sagt hvis du fikk møte han som har gjort at du aldri mer kan bruke beina?

– Det har jeg tenkt på ufattelig mange ganger…

3SOM ALLE ANDRE: Sally kjemper for kjempet for funksjonshemmedes rettigheter og forteller at selv om hun har en funksjonshemming, kan hun gjøre det samme som alle andre.

Sally må for første gang i intervjuet bruke to sekunder på å tenke seg om før hun svarer.

– En del av meg vil takke ham. Uten rullestolen hadde ikke jeg vært den Sally jeg er i dag. Jeg tror jeg hadde hatt en sånn «det angår ikke meg, da gidder jeg ikke å bry meg- attitude». Jeg hadde heller ikke hatt de samme mulighetene jeg har nå. Det er jo takket være det han gjorde, at jeg har blitt så sterk som jeg er. Samtidig er jeg jo ung, og jeg vil jo kunne gå. Så jeg vet ikke om jeg vil takke ham, eller om jeg vil hate ham, forteller hun.

– Er du ikke bitter?

– Jeg var veldig heldig fordi det skjedde da jeg var så ung. Hadde det skjedd nå, hadde jeg kjøpt en billett til Sierra Leone og hunted that bitch down. Samtidig kan jeg ikke tenke på dette uten å tenke på at det var krig. Det var ikke en som fyllekjørte, eller fyrte av fyrverkeri uten å være forsiktig. Det var krig, og han som skjøt meg gjorde bare jobben han ble satt til å gjøre. Jeg ble scarred for life, og det er trist. Men jeg kom ut i live. Jeg var en av de heldige, sier Sally.

«Ghetto Queen»
Sally bruker haugevis av engelske ord og uttrykk når hun snakker, og man får følelsen av å sitte å prate med ei skikkelig «ghetto queen» når man snakker med henne. Selv føler hun seg 50 prosent norsk og 50 prosent afrikansk.
– Jeg føler jeg lyver hvis jeg sier jeg er norsk. Altså, jeg har jo pass, papirer og språk på plass. Men ikke hudfargen eller håret, sier hun og tar seg på håret.

“Jeg føler at jeg fremdeles har god kontakt med røttene mine”.

De sorte og nyflettede rastaflettene er samlet sammen i en dott på toppen av hodet, og forsterker inntrykket hun gir meg.
– Jeg snakker stammespråket Temne, hører på afrikansk musikk, elsker afrikansk mat og har mange afrikanske venner, så jeg føler at jeg fremdeles har god kontakt med røttene mine, sier Sally.

Sally er stolt over røttene sine, og det merkes på måten hun snakker og opptrer på. Hun er også stolt av sitt handikap, eller rettere sagt, hva hun klarer å gjøre til tross for handikappet. Den aller største drømmen hennes er å bli en ordentlig filmregissør. Ikke for dokumentarer eller slike døve greier, men for ordentlige eventyrfilmer. Hun elsker «Marvel» og superhelt-filmer, og i hennes film skal superhelten være ei ung jente med en funksjonshemming, som til tross for skaden sin redder verden på egenhånd. Jeg kommer bare på én person som kan minne om denne superhelten.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here