En nydelig symfoni

0

femFilm: Youth
Regi: Paolo Sorrentino
Skuespillere: Michael Caine, Harvey Keitel, Rachel Weisz og Paul Danno
Sjanger: Drama/komedie
Manus: Paolo Sorrentino
Varighet: 2 t. 04 min

Anmeldt av Andres Haugen Vikhagen

I «Youth» følger vi den tidligere dirigenten og maestroen Fred Ballinger (Caine), hans beste venn, regissøren Mick Boyle (Keitel), og hans datter Lena (Weisz), når de ferierer ved et hotell i de sveitsiske alper. Under oppholdet blir Ballinger invitert av dronning Elizabeth II til å opptre i Prins Phillips bursdag, og å fremføre sine velkjente «Simple Songs», hans mest kjente verker. Verkene utgjør en stor del av Ballinger, og vi følger han mens han finner ut om han skal opptre eller ikke.

Den italienske regissøren Paolo Sorrentino har etter sin Oscar-vinnende film «La grande bellezza» (The Great Beauty) fått mye oppmerksomhet, og blir sett på som et av Italias største regitalent. Med sine vittige fremstillinger av «alvorlige» temaer, og underholdende og interessante karakter, har han både skrevet og regissert seg inn i mange filmelskeres hjerter. Han nyeste film «Youth» er intet unntak, og kombinerer morsomme karakterer og vittig dialog på en nydelig måte.

Jeg gikk inn i denne filmen med den tro at hele lydsporet skulle bestå av klassisk musikk, og at filmen skulle gjøre et dypdykk i Ballingers tidligere liv som dirigent. Her tok jeg grådig feil. Filmen har et lydspor som strekker seg fra den klassiske musikken og helt opp til dagens kjente Tropical house. Den bruker kubjeller og dropspapir til å lage de fineste toner, og skaper derfor en helt særegen opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Det er sært og til tider rart å se en slik film bli akkompagnert av lyder og musikk man overhode ikke hadde forventet at skulle være der. Samtidig som det av en eller annen grunn passer perfekt inn. Grunnen til dette er den morsomme dialogen og de «spesielle» karakterene vi blir introdusert for, og hvordan disse blir portrettert i filmen. Caine og Keitel er til tider brilliante og kjemien mellom de to er fantastisk. Dialogen går sømløst for seg og man ser karakterene og ikke skuespillerne. Man ser to gode kamerater gjennom 60 år som går og tuller om prostatakreft og om hvem som lå med hun fra videregående.

Det er ikke bare hovedrollene som er interessante i denne filmen, birollene utgjør også en viktig del og det er interessante karakterer på løpende bånd. Weisz og Danno tilfører filmen ungt blod, og roller som både løfter Caine og Keitels, og som samtidig klarer å stå på egne ben. De er karakterer som bidrar til filmens særhet og det er dype karakterskildringer som passer godt inn i den til tider drømmende tonen filmen har. Selv dronningens sendebud, som er med i ca. ti minutter, er en interessant skikkelse, og tilfører filmen en god del humor. Det er i det hele mange rare og elskverdige karakterer man blir introdusert for, og som man husker når filmen er over.

«Youth» gjør et dypdykk i alderdommens gode og dårlige sider, og de mange valgene man står overfor i livet. Filmen er sær og annerledes og faller nok ikke i smak hos alle. Men med minneverdige karakterer, skuespillerprestasjoner fra øverste hylle og et fantastisk lydspor er filmen en glede både å se og å høre på.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here