DISKOGRAFI: Et krasjkurs i musikkhistorie

0

ingvild

“Diskografi” er en spalte om musikk, som blir skrevet av Ingvild Tjøstheim Steinsland.

Vi skulle vel alle ønske vi kunne litt mer om klassisk musikkhistorie. I hvert fall de av oss som måtte slite seg gjennom musikk i perspektiv på musikklinja.

Det hele startet i middelalderen (576 – 1400). Det fantes musikk før dette også, men det var først på denne tiden folk innså at det kanskje var lurt å notere den ned. Musikken var delt opp i to kategorier: kirkelig og verdslig. Kirkelig musikk var den som handlet om Gud og verdslig var cirka alt annet. Nå i ettertid finner vi bare den kirkelige musikken, men det er bare fordi det var den som ble regnet som viktig nok til å bruke pergament på.

Epoken domineres av gregoriansk sang som er enstemt, helst trinnvis sang fremført av kor. Sjangeren er oppkalt etter pave Gregor I den store, selv om han aldri komponerte noe gregoriansk sang selv. Etterhvert begynte komponistene med isorytmikk. Dette er en sjanger hvor du komponerer en rytme og en melodi uavhengig av hverandre som ikke er like lange. Når du setter dem sammen vil de bare gå opp en sjelden gang. Altså kan du holde på i evigheter med akkurat det samme. Strålende idé, spør du meg.

Noen av de viktigste komponistene i denne perioden er Léonin, Pérotin og Machaut (Forslag til huskeregel: Lenin og Putin. Så vidt jeg vet, har ikke Russland hatt noen statsledere med etternavn som ligner på Machaut, så den får du bare huske av deg selv).

Etter nesten tusen hyggelige år med dette fant Dufay, Desprez og Palestrina (sammen med en haug andre komponister) ut at det var på tide med noe nytt: renessansen (1400-1600). Disse tre komponistene representerer hver sin gruppe: den burgundske skolen, den fransk-flamske skolen og den romerske skolen. Det at de er delt opp i «skoler» vil bare si ulike retninger innen sjangrene. I renessansen gikk komponistene bort fra enstemmighet og begynte med harmonier og polyfoni. Det finnes ikke noen enkel måte å forklare polyfoni på. Det er en flerstemt satsteknikk hvor enkeltstemmene er likeverdige, men gjerne har forskjellige rytmer og melodiske motbevegelser.

Barokken (1600-1760) blir ofte kalt generalbassens tidsalder. Det som gjaldt nå var en kontinuerlig basstemme som skulle akkompagnere melodistemmen. Også denne perioden blir delt opp i mindre perioder: Tidligbarokk, høybarokk og senbarokk.

I tidligbarokken var det Claudio Monteverdi som var hovedpersonen. Han utviklet det vi i dag kaller opera og er mannen bak den tidligste operaen som fremdeles jevnlig oppføres: «L’Orfeo». Operaen begynner med Orfeus og Evrydike som gifter seg og synger om sin glede. Orfeus fortsetter å synge mens Evrydike går for å plukke blomster. Da Orfeus får høre at hun ble bitt av en slange og døde, bestemmer han seg for å reise til Hades for å få henne tilbake. Jeg skal ikke avsløre hvordan det går i tilfelle noen har planer om å se operaen.

Høybarokken hadde tydelig fransk innflytelse og en viktig komponist her var Jean-Baptiste Lully. Lully ble født i Italia og ble først fransk statsborger da han var 29 år gammel. Likevel avviste han all form for italiensk påvirkning på den franske musikken. Fun fact om Lully: han døde av at han slo seg selv i en tå med dirigentstokken sin. Selv om han fikk koldbrann i såret nektet han å amputere den og døde kort tid etter.

Barokken sparte det beste til sist. Det er i senbarokken vi finner de største barokkomponistene. Händel skrev mange av de viktigste operaene og oratoriene, og J. S. Bach skrev litt av hvert av alle de andre stilene. J. S. Bach oppsummerte og raffinerte de barokke formene og hans død brukes ofte som en markør på epokens slutt.

Barokken etterfølges av rokokko (1720-1770), wienerklassisisme (1730-1820), romantikken (1815-1910) og nyklassisisme (1910-1960). Etter dette var det el-gitar og hoftebevegelser som gjaldt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.