Skrekk og gru: regissører og komfortsoner

0

Av Robert Ellefsrød

Oktober har funnet seg til rette i Stavanger, og Halloween er rett rundt hjørnet. Derfor synes jeg det passer seg ypperlig å ta opp hendene og smugtitte gjennom fingrene på en type filmer som spiller på frykt og faenskap, og de sadistiske regissørene som trekker i snorene.

Skrekkfilmer har alltid hatt en reservert plass bakerst i hjertet vårt. Det er mulig at en skrekkfilm kan skremme deg i hjel, men likevel blir skrekkfilmer ofte omtalt som en av de mest populære filmsjangrene. Vi liker å bli dratt ut av komfortsonen vår for å oppleve litt angst og engstelse. Frykt er kanskje det instinktet folk i vesten opplever så sjeldent at vi faktisk må betale profesjonelle til å skremme oss. Og som i de fleste yrker, er det noen som oppfører seg mer profesjonelt enn andre.

Disse filmene har lenge
hatt et lugubert rykte i filmbransjen. Skremmetaktikkene har fått en mal, slik at selv de dårligste regissørene skal kunne skremme oss med et lavt budsjett. Lemlesting og knivstikking blir filmens høydepunkt, mens plottet ligger sammenkrøllet i bagasjerommet. «Men hei», sa Alfred Hitchcock. «Om disse ubrukelige filmskaperne klarer å skremme publikum, tenk hva jeg hadde klart!»
«Psycho», som kom i 1960, og utmerket seg i filmbransjen. Det ble en av Hitchcocks mest populære og anerkjente filmer. Filmen gjorde også at kritikere så på skrekkfilm i et helt annet lys. Endelig ble sjangeren sett på som like seriøst som drama, og filmen ble nominert til en rekke Oscar-priser. En ny mal ble tegnet der publikum aldri skal forvente det neste steget. Protagonister kan dø, mord forbli uoppklarte og publikum kunne forlates gråtende i fosterstilling.

Andre eksempler på ikke-skrekkregissører som tar et steg utenfor komfortsonen er Stanley Kubrick som tok et uventet karrierevalg da han valgte å filmatisere Stephen King-boken «The Shining».Denne skrekkfilmen er mer psykologisk i sin terror. I dag kan vi sette pris på dens tekniske finesser, men mindre pris på den overdrevne frykt for trehjulsykler på tepper, tvillingjenter kledd i blått, og tallet 237.

Steven Spielberg er kanskje ikke kjent for skrekk i dag, men han hadde sin første kassasuksess med en skrekkfilmen «Jaws». Folk oppvokst på 70-tallet har fremdeles problemer med å svømme, enten det er i hav eller basseng. Filmen inneholder kun en håndfull utvannede, blodige scener, og selve haien blir ikke engang skikkelig vist før siste akt. Spielberg fant ut at dette var ennå mer skremmende, for hvem skremmer oss bedre enn oss selv?

Religion er også et hett tema innen skrekk. Da «Exorcisten» kom ut i 1973 besvimte flere overtroiske seere, og regissør William Friedkin hadde ikke laget noe lignende tidligere. I dag er muligens spesialeffektene mindre troverdige, men andre tekniske effekter, som subliminale bilder av demonansikter, er virkemidler som påvirker oss enten vi vil eller ikke. «Exorcisten» tar det til det ekstreme og angriper våre sanser med frykt, enten det er gjennom skjærende og fryktinngytende lyd eller avskrekkende bilder. Filmen ga verden et nytt perspektiv på hvordan frykt kan bli brukt i film, og hvordan undertøy må vaskes på 60 grader.

Et likhetstrekk med de fleste skrekk-klassikerne er at regissøren bak ikke var sjangerbundet. De brøt ofte en komfortsone, som lot dem revolusjonere metoder og teknikker. Jeg sier ikke at vi må gjøre det samme med våre liv, det blir litt for radikalt og pompøst av meg. Det er bare greit at andre gjør det.

 

 

 

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.