Swim away

0

Evnen til fornyelse. En sjelden kunst. Swansea ser ut til å ha gjort det igjen.

Gunnar ringen johansen balløya
Av Gunnar Ringen Johansen

1912. Kanskje forbinder du året med Titanic. Kanskje med Woodrow Wilsons innflytting i Det hvite hus, eller at Italia ble det første landet til å benytte seg av luftskip i militær sammenheng. En gruppe walisere vil heller peke på at dette var året da Swansea FC registrerte seg for organisert trilling av lær. Ni år senere ble klubben innlemmet i det engelske ligasystemet, under ledelse av briten Joe Bradshaw.

Snuoperasjonen

2002. En drøy bestefar-alder senere, var klubben helt på bristepunktet. Ting så bekmørkt ut, men de lyktes å unngå konkurs ved at klubben ble kjøpt for den symbolske summen av ett enkelt pund. Så ille sto det til. De ga seg imidlertid ikke, humpet videre og ting begynte utrolig nok å skje.

I 2007 tok Roberto Martinez over etter Kenny Jacket. Spanjolen leverte et seierssnitt på over 50 prosent, og det tok ikke lang tid før han fikk ansvar for Wigan i toppdivisjonen. Året etter førte Paulo Sousa Swansea til deres høyeste plassering i ligasystemet gjennom tidene. Så skulle ting eskalere for alvor.

I juli 2010 ble Brendan Rodgers ansatt som manager. Martinez og Rodgers har i grunn flere fellestrekk, i alle fall med tanke på filosofi og tilnærming til spillet. Måten Swansea opptrådde på var både underholdende, effektivt og sto til laud. Våren 2011 sørget nord-iren for opprykk til Premier League og fansen kunne klype seg i armen.

Litt som med Bournemouth før denne sesongen, var det ikke godt å si hva en kunne forvente av Swansea da de skulle ta fatt på den voksne oppgaven. Resten er historie. Swansea viste ingen respekt og vartet opp med frisk ballbesittende fotball, tydelig inspirert av det Xavi, Iniesta, Busquets og kompani holdt på med nord-øst i Spania. Kallenavnet, Swansealona, gav seg selv. De hvitkledde kunne kvittere ut velfortjente bonuser etter en sterk ellevteplass i debutsesongen.

Brendan Rodgers’ bedrifter vekket interesse hos de nye eierne i Liverpool og nok en gang måtte Swansea fornye managerposisjonen. Løsningen ble tidenes nest beste skandinaviske fotballspiller, Michael Laudrup. Dansken fortsatte i forgjengernes fotspor og på dette tidspunktet kunne en se konturene av Swansea som middelhavsfarer. Litt mer direkte i stilen, litt mindre pasninger på tvers og bakover.

Internrekrutteringen

Da Laudrup forsvant la klubbens sentrale midtbanespiller, Garry Monk, skoene på hyllen og tok over roret. Mye tydet på at dette var en midlertidig ansettelse i påvente av en sjef med mer rutine. Det gikk sakte for Monk i begynnelsen og han imponerte ikke nevneverdig. Allikevel kom det ingen ny manager. Om administrasjonen hadde is i magen eller led av handlingslammelse er ikke godt å si – svaret ligger ofte et sted midt i mellom. Men tiden gikk og resultatene stabiliserte seg. Fordelen med Monk var at han kjente strukturen i klubben. Han kjente spillerne, han kjente fansen, han kjente ledelsen. Det må ha vært slik de så på det, på samme måte som at bedrifter gjerne foretrekker internrekruttering.

Parallelt med den stadige utskiftningen av managere, har Swansea måttet gjøre det samme med spillere. Scott Sinclair, Michel Vorm, Michu og Wilfried Bony er alle eksempler på den tøffe realiteten av å skape suksess. Naturligvis har dette generert verdifull aktiva, men det er ingen selvfølge å lykkes med å erstatte kvalitet hver eneste gang. Her har Swansea gjort sakene sine eksepsjonelt. De har vist at de kjenner markedet, enten de henter spillere fra den engelske ligaen, eller andre steder på kontinentet. Eksempelvis har kjøpene av Lukasz Fabianski fra Arsenal og Bafétimbi Gomis fra Lyon begrenset savnet av Vorm og Bony. Samtidig er de åpenbart fokusert på å holde på kontinuitetsbærerne. Ashley Williams og Ki Sung-yueng er blant disse. Da Gylfi Sigurdsson ikke fikk det til i Tottenham, nølte de ikke med å hente islendingen tilbake til Liberty Stadium.

Fortsettelsen

Den nye TV-avtalen gjør det også lettere for middelhavsfarerne å holde på sine. De kan også velge fra en ny og bedre hylle enn tidligere. Det er helt enkelt fascinerende å se Xherdan Shaqiri i Stoke og Dmitri Payet i West Ham. Swansea har også tatt vare på mulighetene og fikk i sommer André Ayew på Bosman. Ayew har startet fabelaktig og har ved flere anledninger vist at han ikke leker butikk. Spillere som kunne havnet i Atletico Madrid, Borussia Dortmund eller Porto, spiller nå fotball i West Midlands og de sydlige delene av Wales.

Så hva kan man si? Sånn for å oppsummere? Fra å bli kjøpt for litt i overkant av en tier, har Swansea på en drøyt decennium klatret til en estimert verdi på over 2,3 milliarder kroner. Fasilitetene er toppmoderne og fotballen er tidvis utsøkt. Swansea har slått Manchester United tre ganger på rad. Alle gruer seg til å komme til Liberty Stadium. Hvem vet – kan klubben bli et fast innslag i Europa League i årene som kommer? Himmelen er linjen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here