Apokalypsen er her – igjen

0

Anmeldelse av Fear the Walking Dead S01 E01-02

AMC vet å melke kua mens jernet er varmt. Som en forrett til høstens sjette sesong av The Walking Dead, får vi servert Fear the Walking Dead.

fear-walking-dead11Foto: www.ibtimes.co.uk

Teskt: Gunnar Ringen Johansen

For et fantastisk ord. Apokalypsen. På alle måter i grunn. Fonetisk på grensen til magi og kombinasjonen av vokaler, konsonanter og lengde gir en audiologisk suppe av klang. Enda viktigere er hva ordet representerer; undergangen av sivilisasjonen, slik vi kjenner den. Fascinerende greier.

Tilbake til start
I Fear the Walking Dead får vi altså noe så sjeldent som en spin-off, bare noen uker før flaggskipserien slipper ny sesong. Skal du lykkes med et slikt prosjekt må du gjøre visse originale grep for å skille deg ut. Det har serieskapere Dave Erickson og Robert Kirkman også prøvd på.

Vi tas med tilbake til begynnelsen. Glem Rick Grimes, Daryl Dixon og samuraisverd. Glem Atlanta, glem Georgia. Vi tas naturligvis med helt vest, for ingen by egner seg bedre for undergangen enn the City of Angels. I L.A stifter vi bekjentskap med et knippe rollefigurer du kanskje ikke hadde valgt først i et zombie-spill. Vi følger læreren Madison Clark (Kim Dickens fra House of Cards, Sons of Anarchy), hennes mann (Cliff Curtis fra Die Hard 4) og Madisons to barn.

Verden har enda ikke rukket å gå til helvete og i motsetning til originalen bruker denne varianten vesentlig mye mer tid på selve epidemiutbruddet og forvirringen som oppstår når det utenkelige skjer. Tilnærmingen er interessant og gir kanskje et klarere bilde og et annet perspektiv enn det vi kjenner fra før.

Må vi lære alt på nytt?
Et åpenbart dilemma for Erickson og Kirkman er tilnærmingen til hvor fort seeren skal få innblikk i hvordan ting fungerer. I hvilken grad skal en kunne se spin-offen uten å ha sett originalen, og samtidig unngå at det går utover kvaliteten for de av oss som allerede har sett fem sesonger med samme konsept? Uten å være påståelig vil jeg tro at brorparten av de som har sett The walking dead finner det lite fristende med nye, grundige gjennomganger av hvordan denne verdenen fungerer, da AMC allerede har brukt rundt tre sesonger på å forklare dette tidligere. Samtidig er de pent nødt til å gå gjennom de grunnleggende konseptene, eksempelvis som at zombiene kun dør ved at de skytes eller stikkes i hjernen eller at alle blir til zombier når en dør, uavhengig om en har blitt bitt eller ikke. To episoder inne er det fortsatt noe uklart hvordan serieskaperne har løst denne utfordringen og det blir spennende å følge med videre. Jeg håper de viser dette kort, konkret og uten for mye drama og krimskrams.

Fear-The-Walking-Dead-SpectatorsFoto: www.forbes.com

For min egen del handler ikke The Walking Dead om zombier – om det går an å si det på den måten. Det handler ikke om å se butte gjenstander lage grøt av døde hjerner og at den overlegne arten seirer til slutt. Derfor blir det adrenalinirriterende når serieskaperne hele tiden spiller på at seeren er fullt klar over at zombiene når som helst kan hoppe ut fra ingensteds. Litt for ofte får vi kastet dramatiske cliffhangers i trynet, hvor det bare viser seg å være noe helt annet enn en vandrende død. Vi har sett det før, og vi er lei.

Mye å gå på
Nå skal jeg ikke snakke for alle, men for min del er selve essensen i apokalypsespekulering det psykologiske aspektet ved undergangen, ikke graden av spenning som knyttes til når neste zombie runder hjørnet. Tanken på at sosial status, utdanning, kontosum og hvor mange karat gull du har på forlovelsesringen plutselig, i løpet av en dag eller to, er like verdiløst som en vid konfirmasjonsdress. Tanken på at en menneskehet, en hel sivilisasjon, på den ene siden dras tusenvis av år tilbake, samtidig som den er klar over sin intellektuelle overlegenhet og har kjennskap til den materielle overfloden den en gang hadde. Alt revet bort. Tenk deg det. Det handler om samhandlingen mellom menneskene i en slik situasjon. I min bok ble ikke The Walking Dead ordentlig fett før zombiene i realiteten ikke lengre var den største utfordringen, men når menneskearten hadde fått hodet nok over vann til at det handlet mer om kampen mellom menneskene i denne verdenen. Darwinismen lenge leve.

Vi får se hvor lang tid det tar før vi kommer dit med Fear the Walking Dead. Førsteinntrykket er vaklende og står ikke helt til laud, men det er definitivt mye potensiale her.

Det jeg virkelig setter pris på med originalserien er at du fort nok lærer deg at det å knytte følelser til karakterer er like meningsløst som å gjøre det i Game of Thrones. Fingre og tær krysses for at det samme gjelder denne serien – don’t go soft on us.

Terningkast: 4

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.