Aspirantene

0

«Den enes død er den andres brød.» Du skal ikke kimse av knallgode klisjéer. Burnley, Queens Park Rangers og Hull – på gjensyn. Bournemouth, Norwich og Watford – velkommen.

Av Gunnar Ringen Johansen

Championship er et blodbad. Klubbene i denne serien må nesten igjennom fire dusin kamper med taklinger i knehøyde før de enten blir kastet ut, lykkes i kunststykket å rykke opp, eller ender opp med ytterligere blåmerker i playoff. De resterende femten må forberede seg på enda en sesong i denne gryta av en divisjon.

AFC Bournemouth er klubben som overrasket oss mest. Stadionkapasitet på under 12 000, røde og sorte striper og et navn det oser non-league av. I nesten 130 år har klubben kavet rundt i de lavere divisjoner og har aldri skrapet overflaten av det de nå har oppnådd.

Vi er jo i 2015. Hvordan kunne dette skje? Er prosjekt Bournemouth bare et slags meta-tilfelle av en cup-askeladd skviset inn i ligasystemet, eller snakker vi om en utfordrer til middelhavsfarerne? Reiser du til denne byen, helt sør i England, og stiller den beskjedne mengden innbyggere spørsmålet om hvordan dette gikk til, vil svaret være enkelt; manager, Eddie Howe. En direkte oversettelse blir da, om du ikke bryr deg om rettstaving, Eddie Hvordan. Mannen er enda i trettiårene og har siden overtakelsen i 2009 ledet Bournemouth til tre opprykk.

Går du dypere inn i materien vil navnet Maxim Demin dukke opp, en russisk forretningsmann med halv-oligarkiske tendenser. Klubben betaler altså lønninger med rubler og har hentet inn ni forsterkninger så langt. Her hjemme knytter vi størst forventninger til Joshua King. Romsåsgutten er vel, per i dag, ansett som Norges beste spiss og det blir artig å se om han kan få til noe.

Videre har Bournemouth hentet Artur Boruc, Adam Federici, Lee Tomlin, Max Gradel, Filippo Costa, Tyrone Mings og Christian Atsu.

Den gjennomgående magefølelsen blant de skuelystne og selverklærte eksperter er imidlertid at det kommer til å bli tøft for Bournemouth. Alt annet enn nedrykksstrid virker ytterst usannsynlig. Uansett, som jeg pleier å si, en potensiell meta-askeladd er aldri feil.

Norwich City er i motsetning til Bournemouth ingen nykommer i eliten. Kasper Wikestads kanarifugler rykket ned fra Premier League så sent som i fjor, men klarte å beholde en tung kjerne med rutine fra det øverste nivået. Med andre ord, spilte et dårlig Premier League-lag i Championship og rykket opp etter en komfortabel seier over Middlesbrough i playoff-finalen. Problemet er at de per dags dato ikke har styrket stallen nevneverdig. Med andre ord sitter manager, Alex Neil, fremdeles med et dårlig Premier League-lag på hånden.

Robbie Brady er undertegnedes favoritt blant signeringene så langt. Brady har en ufordragelig undervurdert venstrefot og leverer solid fotball gjennom en lang sesong. Samtidig har de hentet Youssouf Mulumbu og Graham Dorrans fra West Bromwich Albion og målvakt Jake Kean fra Blackburn. Andre Wisdom er også lånt inn fra Liverpool. Utover at 80 prosent av denne kvintetten har Premiere League-erfaring, tilfører den tilsynelatende svært lite.

Fjorårets sesong er et bevis på hvilken vanskelighetsgrad nyopprykkede lag står overfor. Hadde ikke Leicester City levert en sluttspurt på nivå med en hybrid av Marcel Kittel og Thomas Alsgaard, ville alle tre nyopprykkede gått hodestups ut igjen.

En overfladisk nøkkel til fornyet kontrakt for Norwich ligger nok i å lande en noe mer grovkalibret spiss. Klubben som havnet på en imponerende ellevteplass i 2012/2013-sesongen, må helt enkelt få inn noe vassere enn Cameron Jerome, om de skal gjenta bedriften.

Subjektiv digresjon; om Norwich City har som formål å øke deres fanbase, burde de seriøst vurdere å legge ut draktdesignerjobben sin på anbud. Utvilsomt sesongens styggeste drakter.

Watford FC har lenge ligget i toppsjiktet i Championship. Etter flere gode forsøk havnet de før årets sesong på en sterk andreplass, tre poeng foran Norwich og poenget bak Bournemouth. Klubben som eies av den italienske forretningsmannen Giampaolo Pozzo og hans sønn Gino, har rustet opp stallen før sesongen og på papiret ser de bedre ut enn de to andre. Den spanske legenden Quique Sánchez Flores, med trenerfortid i blant annet Atletico Madrid og Valencia, er ansatt som manager og erstatter med det Slaviša Jokanović.

Videre har Watford hentet inn spennende navn som Etienne Capoue, Valon Behrami, José Manuel Jurado og Marco Motta. I tillegg får vi stifte bekjentskap med litt mer ubeskrevede blader. Sebastian Prödl, Jose Holebas, Allan Nyom, Miguel Britos, Steven Berghuis og Giedrius Arlauskis er navn som kanskje ikke er de første som popper opp når en skal ramse opp Premier League-spillere en kjenner til.

Styrken i dette mannskapet er uten tvil angrepet. Troy Deeney har bøttet inn for Watford i flere sesonger og kommer garantert til å notere seg for scoringer denne sesongen også. Odion Ighalo er også en strålende spiss som det blir umåtelig interessant å følge opp i Premier League. 26-åringen virker til å være i form og vil helt sikkert få mye spilletid i Flores’ 4-4-1-1/4-4-2-system. På toppen av dette er Matej Vydra tilbake i Watford. Tsjekkeren ble kåret til årets spiller i Championship for tre sesonger siden, men falt totalt igjennom sesongen etter, da han fikk prøve seg i Premier League for West Bromwich Albion. Etter en sesong i Udinese, også eid av Pozzo-familien, er han tilbake på Vicarage Road. Får han sin revansje?

Det kan se ut som om det blir tøft for de nye klubbene. I denne teksten levnes Watford størst sjanse til fornyet kontrakt, men det er fryktelig tåkete i spåkula. Lykke være med dere.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here